Hva søker dere? Fortell, hvorfor presser dere så ustyrlig? Som et brus går det gjennom verden, og en stormflod av bøker legger seg over alle folkeslag. Lærde graver i de gamle skriftene, forsker, grubler til de er åndelig utslitt. Profeter trer frem, for å advare, å love … fra alle kanter vil man plutselig, som i feber, spre nytt lys!
Slik raser det for tiden hen over den opprørte menneskehetens sjel, ikke forfriskende og styrkende, men sviende, tærende, det suger ut den siste kraften som de opprevne ennå hadde igjen i denne dystre samtiden.
Her og der mumler det også en hvisking, tisking om voksende forventning og noe som skal komme. Hver eneste nerve er urolig, spent av ubevisst lengsel. Det bølger og bryter, og over det hele hviler en slags dystert rugende bedøvelse. Uhellsvanger. Hva må den gi opphav til? Forvirring, fryktsomhet og fordervelse, hvis ikke det dunkle laget med full kraft blir revet i stykker, det som nå åndelig omgir jordkloden, og som med den seige klebrigheten til en skitten sump sluker og kveler enhver oppadstigende fri lystanke før den rekker å bli sterk; som med sumpens truende taushet kan undertrykke, bryte ned, tilintetgjøre enhver god vilje allerede i kimen, før den rekker å sette en gjerning til verden.
Men de søkendes skrik etter lys, som rommer kraft til å skille slammet, det blir ledet bort, dør hen bortetter et ubrytelig kjellerhvelv, murt opp av akkurat de som tror de flittig hjelper. De byr stener for brød!
Se på de utallige bøkene:
Av dem blir menneskets ånd bare utslitt, ikke styrket! Og det er beviset på at alt det som blir tilbudt er ufruktbart. For det som tretter ånden, er aldri det rette.
Åndens brød forfrisker umiddelbart, Sannheten styrker, og Lys gir liv!
Enkle mennesker må jo miste motet når de ser hvilke murer den såkalte åndsvitenskapen reiser rundt det hinsidige. Hvem av de jevne skal begripe de lærde tesene, de fremmede fremstillingene? Skal det hinsidige da bare gjelde for åndsvitenskapsmenn?
Og her er det Gud det er snakk om! Skal man opprette en høyskole, for først der å tilegne seg evnen til å erkjenne Guddommens begrep? Hvorhen driver denne syken, som for det meste bare er et utslag av ærgjerrighet?
Som beruset raver leserne og lytterne fra det ene stedet til det andre, usikre, ufri i seg selv, ensidig, siden de ble ledet bort fra den jevne veien. Hør dette, dere som har gitt opp! Løft blikket, dere alvorlig søkende: Veien til det Høyeste ligger klar foran hvert menneske! Lærdhet er ikke porten til den!
Valgte Kristus Jesus, dette store forbilde på den sanne veien til Lyset, sine disipler blant de lærde fariseerne? Blant skriftforskerne? Han fant dem i beskjedenheten og enkelheten, fordi de ikke måtte kjempe med motstanden fra denne store feiltakelsen, at veien til Lyset må læres under anstrengelse, og må være tung.
Denne tanken er menneskets største fiende, den er løgn!
Derfor vekk fra alle vitenskaperier der hvor det gjelder det helligste i mennesket, som en skal fatte fullt ut! Avstå, for vitenskapen, frembrakt av menneskehjernen, er lappverk og må forbli lappverk.
Spør dere selv: hvordan skulle møysommelig innlært vitenskap vise vei til det guddommelige? Hva er i det hele tatt viten? Viten er det som hjernen kan begripe. Men hvor snevert begrenset er ikke fatteevnen til en hjerne som alltid er lenket til rom og tid! Allerede evighet og sansen for uendelighet er noe en menneskelig hjerne ikke kan fatte. Akkurat det som er uatskillelig knyttet til Guddommen.
Men hjernen står stille foran denne ufattbare Kraften som gjennomstrømmer alt værende, som den selv øser alt sitt virke av. Kraften som alle hver dag, hver time, hvert øyeblikk fornemmer som noe selvfølgelig, som også vitenskapen alltid har anerkjent som bestående, og som man likevel forgjeves søker å fatte og begripe med hjernen, altså med viten og forstand.
Så sviktende er hjerneaktiviteten, vitenskapens grunnstein og verktøy, og begrensningen følger naturligvis også med i de verkene den bygger, altså gjennom vitenskapen selv. Derfor er vitenskapen vel anvendelig i etterkant, for å forstå, inndele og bedre sortere alt det som den mottar ferdig av den forutgående skaperkraften, men den må uvegerlig svikte når den vil forfremme seg selv til å lede, eller øve kritikk, så lenge den som til i dag binder seg så fast til forstanden, altså til hjernens fatteevne.
Av denne grunnen blir lærdheten, og også menneskeheten som retter seg etter denne, alltid hengende i detaljer, mens hvert enkelte menneske bærer det store, ufattelige i seg som en gave, fullt ut i stand til å oppnå det edleste og høyeste uten møysommelig innlæring!
Derfor vekk med denne unødvendige torturen som et åndsslaveri er! Det er ikke for ingenting at Den Store Mester roper oss i møte: «Bli som barn!»»
Den som bærer i seg fast vilje til det gode, og anstrenger seg for å forlene sine tanker med renhet, han har allerede funnet veien til det Høyeste! Også alt annet vil bli ham til del. Dertil trengs det hverken bøker eller åndelig anstrengelse, hverken en askese eller å søke ensomheten. Han blir sunn i kropp og sjel, fri fra alt press av sykelig grubling; for all overdrivelse skader. Mennesker skal dere være, ikke drivhusplanter, som etter ensidig oppdyrking blir lagt flate av det første vindpustet!
Våkn opp! Se rundt dere! Lytt inn i dere! Det alene formår å åpne veien!
Gi ikke akt på kirkenes strid. Den store Sannhetsbringeren Kristus Jesus, legemliggjøringen av guddommelig Kjærlighet, spurte ikke etter trosretning. Hva er overhode trosretninger i dag? Lenker for den frie menneskeånden, trellbinding av Gudegnisten som bor i dere; dogmer som prøver å snevre inn verket til Skaperen, og også hans store Kjærlighet, i former presset av menneskesinn, og det betyr å rive ned det Guddommelige, en systematisk nedvurdering av det.
Enhver alvorlig søkende blir frastøtt av denne fremgangsmåten, for med den kan han aldri oppleve den store virkeligheten i seg, og gjennom det blir hans lengsel etter Sannhet stadig mer håpløs, så han til sist fortviler over seg selv og over verden!
Derfor: våkn opp! Riv de indre dogmatiske murene i dere, riv av bindet for øynene, slik at det Høyestes rene Lys kan trenge inn til dere uforfalsket. Gledesropende vil da deres ånd svinge seg opp i høyden, jublende føle all den store Farskjærligheten som ikke kjenner noen av den jordiske forstandens grenser. Endelig vet dere at dere er en del av den, forstår den lekende lett og fullstendig, forener dere med den og vinner slik hver dag, hver time ny Kraft som en gave som gjør oppstigningen fra kaos til en selvfølge for dere!