Vas dere ikke inn i et nett, dere som streber etter erkjennelse, men bli seende! En uunngåelig tvang til soning tynger dere gjennom en evig lov, som dere aldri kan velte over på andre. Hvilken byrde dere legger på dere selv ved deres tanker, ord eller gjerninger formår ingen andre å løse enn dere selv! Tenk: ellers ville guddommelig Rettferdighet bare være en tom lyd, med den ville også alt annet falle i grus.
Gjør dere derfor fri! Nøl ikke en time med å sette et mål for denne tvangen til soning! Ærlig vilje til det gode, det bedre, som får større kraft gjennom ektefølt bønn, bringer frelsen!
Uten den ærlige, faste viljen til det gode kan soningen aldri finne sted. Da vil det nedrige hele tiden gi seg selv ny næring så det kan fortsette å bestå, og dermed igjen og igjen kreve ny soning, uten opphold, det fornyer seg stadig, slik at det bare fortoner seg som en eneste last eller lidelse! Men det er en lenke uten ende, som alltid binder på ny, enda før det forrige kunne løse seg.
Da fins det aldri noen frelse, fordi det stadig krever soninger. Det er som en lenke som holder dere fastsmidd på bakken. Her er faren svært stor for at det går enda dypere nedover. Derfor må dere endelig manne dere opp til å ville det gode, dere som ennå er i det dennesidige, eller etter deres begreper allerede er i det hinsidige! Ved fast god vilje må slutten på all soning komme, siden den som vil godt og også handler deretter ikke tilfører ny næring til soningskravet. Og gjennom dette kommer da befrielsen, frelsen, som alene tillater oppstigning til Lyset. Hør på advarselen! De fins ingen annen vei for dere! Ikke for noen!
Men dermed kan også enhver være sikker på at det aldri kan bli for sent, dog kanskje for den enkelte gjerningen, den må dere sone, innløse, men i det øyeblikket da deres bestrebelser for det gode setter inn for alvor, setter dere en merkestein for slutten på deres soning, vær sikre på at denne enden engang må komme, og dermed begynner dere å stige opp! Da kan dere med glede begynne å nedbetale alle bøter. Det som da ennå møter dere, skjer til deres redning, bringer dere nærmere frelsen, befrielsen.
Forstår dere nå verdien, når jeg rår dere til av alle krefter å begynne med den gode viljen, den rene tenkningen? Å ikke gi dere med det, men å klamre dere til det med all lengsel, all energi! Det løfter dere opp! Det forandrer dere og omgivelsene deres!
Tenk på at enhver jordisk løpebane er en kort skole, og at det ikke kommer en slutt for dere når dere legger av kjødet. Dere vil alltid leve, eller alltid dø! Alltid nyte lykken eller alltid lide!
Den som tror at alt er ferdig for ham med den jordiske begravelsen, at alt er oppgjort, han får vende seg om og gå sin vei; for med det vil han bare narre seg selv. Forskrekket vil han da stå foran Sannheten og begynne sin lidelsens vei … og må det! Sitt sanne selv, avkledd kroppens beskyttelse, hvis tetthet som ga ham som en skanse, blir da tiltrukket, omringet og grepet av det som er av samme art som ham.
Det å manne opp den alvorlige viljen til det bedre, som kunne befri ham, bringe ham høyere, blir vanskeligere for ham, umulig i lang tid, fordi han bare er underkastet innflytelsen fra den likeartede omgivelsen, som ikke bærer i seg en slik lystanke av den art som kunne vekke ham, understøtte ham. Han må lide dobbelt ved alt som han har skapt seg.
Av denne grunn er en oppstigning mye tyngre da enn i kjøtt og blod, der det gode vandrer side om side med det onde, noe som bare jordlegemets vern gjør mulig, fordi … dette jordelivet er en skole, hvor ethvert «jeg» er gitt muligheten til videreutvikling etter den enkeltes frie vilje.
Derfor mann dere opp! Frukten av enhver tanke faller tilbake på dere, her, eller der, dere har å nyte den! Ikke noe menneske kan unnslippe dette faktum!
Hva nytter det dere, om dere som strutsen engstelig prøver å stikke hodet i sanden for denne virkeligheten? Men så se da fakta uredd i øynene! Dere gjør det bare lettere for dere selv på den måten, for her kommer man fortere fremover.
Begynn! Men i den bevisstheten at alt det gamle må gjøres opp. Ikke vent, som så mange dårer, at lykken øyeblikkelig skal dale i fanget på dere gjennom vinduer og dører etterpå. Kanskje har mange av dere ennå en kjempelenke som må løses. Men den som mister motet av det, han skader bare seg selv, fordi han ikke kan bli spart for det, og ingen kan overta det for ham. Ved å nøle gjør han bare alt tyngre, kanskje i lange tider umulig, for seg selv.
Det skulle være ham en spore til ikke lenger å nøle en time; for først med det første skrittet begynte han å leve! Lykkelige er den som manner seg opp til dette, han vil løse seg fra lenken, ledd for ledd. Med kjempesteg kan han storme fremover, jublende og takkende forsere også de siste hindrene; for han blir fri!
De steinene som hans falske virke til nå har reist om ham som en mur, som måtte hindre ham i å gå fremover, blir nå ikke ryddet vekk, må du tro, men tvertimot omhyggelig lagt ned foran ham, for at han skal gjenkjenne og overvinne dem, fordi han må ta et oppgjør med alle feil. Men forbløffet og beundrende ser han snart kjærligheten som da råder omkring ham, bare han viser den gode viljen.
Med skånsom varsomhet blir veien jevnet for ham slik som moren gjør det for et barn ved dets første forsøk på å gå. Fins det ting i hans liv til nå, som i det stille engstelig skremmer ham, og som han helst ville la sove for godt … vil han helt uventet bli stilt rett foran det! Han må bestemme seg, handle. Påfallende blir han trengt til det gjennom sammenkjedinger. Våger han da å ta det første skrittet i tillit til den gode viljens seier, så løser denne skjebnesvangre knuten seg, han går gjennom, og er befridd for det. Men ikke før er denne skylden gjort opp, så trer allerede den neste frem for ham i en eller annen form, og krever på samme måten å bli gjort opp.
Slik sprenges et bånd etter det andre som måtte snevre ham inn, trykke ham ned. Alt føles så lett for ham! Og følelsen av letthet som mange av dere sikkert har opplevd allerede er ingen illusjon, men virkningen av en kjensgjerning. Ånden som på denne måten er blitt kvitt trykket, blir lett og skyter opp i henhold til loven om åndelig tyngdekraft, opp i den regionen som den nå svarende til sin letthet hører hjemme i.
Slik må det stadig gå oppover, mot det etterlengtede Lyset. Ond vilje trykker ned ånden og gjør den tung, men det gode driver den oppover i høyden.
Også til dette viste Jesus dere den enkle veien, som ufeilbarlig fører til målet; for dyp Sannhet ligger i de enkle ordene: «Elsk din neste som deg selv!» Med dette ga han nøkkelen til friheten, til oppstigningen! Fordi det gjelder som uantastelig: Hva dere gjør deres neste, det gjør dere i virkeligheten bare for dere! For dere alene, siden alt etter de evige lovene faller tilbake på dere, godt og ondt, det være seg her eller der. Det kommer! Derfor er den enkleste veien dermed vist dere, hvordan dere har å oppfatte den gode viljens skritt.
Med deres vesen skal dere gi deres neste, deres art! Ikke nødvendigvis med gods og gull. Da ville jo de ubemidlede være utelukket fra muligheten til å gi. Og i dette vesenet, i dette «å gi av seg selv» i omgangen med deres neste, i hensynet, aktelsen, som dere frivillig viser ham, ligger den «kjærligheten» som Jesus snakker om, ligger også den hjelpen som dere yter deres neste, fordi han på den måten blir i stand til å endre seg selv eller stige høyere opp, fordi han kan bli sterkere i det.
Men tilbakestrålingen fra dette løfter dere fort opp i sin vekselvirkning. Gjennom den mottar dere stadig ny kraft. Med brusende vingeslag formår dere da å strebe henimot Lyset …
Stakkars dårer, som ennå kan spørre: «Hva kan jeg vinne på det, når jeg legger av meg så mye av det gamle, tilvante, og forandrer meg?»
Er det en handel man skal inngå? Og hvis de bare hadde vunnet som mennesker, i et mer oppløftet vesen, så ville allerede det vært lønn nok. Men det er uendelig mye! Jeg gjentar: Med begynnelsen på den gode viljen setter enhver også merkesteinen for slutten på soningstvangen, som han må oppfylle, som han aldri kan unnslippe. Ingen andre formår i dette henseende å tre i hans sted.
Med den beslutningen setter han altså en forutsigbar slutt på soningstvangen. Det er en verdi som alle skatter i verden ikke er i stand til å oppveie. Med dette bryter han seg løs fra slavelenkene, som han selv stadig smir seg. Og derfor opp av søvnen, som svekker. La endelig oppvåkningen komme!
Vekk med giftsøvnen som bringer den lammende innbilningen at frelsen gjennom Frelseren ble et fribrev på at dere sorgløst fikk trelle livsdagen lang under en «egomani», en sykelig selvopptatthet, så lenge dere til slutt blir troende, vender om og tar avskjed med denne verden i troen på Frelseren og hans verk! Dårer, som venter seg et slik usselt, hullete stykkverk fra Guddommen! Det ville jo si å dyrke det onde! Tenk på det. Gjør dere fri!