La oss nå se nærmere på alle mennesker som i dag spesielt iherdig søker en åndelig hjelper, som venter ham med oppløftet inderlighet. Etter deres egen mening er de selv allerede grundig åndelig forberedt på å gjenkjenne ham og høre hans ord!
Det vi ser ved en besindig betraktning er svært mange splittelser. Kristi Budskap har for eksempel virket merkverdig på så mange mennesker. De skapte seg et feilaktig bilde av det. Årsaken til dette var, som vanlig, en feilaktig selvvurdering, hovmod.
I stedet for den tidligere ærefrykten og bevaringen av en selvsagt kløft og skarp avgrensning til sin Gud har det på den ene siden inntrådt klynkende tigging, som alltid bare vil motta, men ikke for noen pris vil gjøre noe for det selv. ««Be» har de tatt til seg, men at det dessuten foreligger et «og arbeide», «arbeid på deg selv», det vil de ikke vite.
På den annen side, derimot, tror man seg å være så selvstendig, så uavhengig, at man kan gjøre alt selv, og med litt anstrengelse til og med blir gudelik.
Det fins jo også mange mennesker som bare krever, og forventer at Gud har å løpe etter dem. Siden han jo allerede har sendt sin Sønn en gang, har han dermed levert bevis for hvor om å gjøre det er for ham at menneskeheten nærmer seg ham, ja, at han til og med trenger den!
Hvorhen man enn ser, der er det bare arroganse å finne i alt, ingen ydmyket. Den rette selvvurderingen mangler. –
I første omgang vil det bli nødvendig at dette mennesket stiger ned fra sin kunstige høyde, for å kunne være et virkelig menneske, for å begynne sin oppstigning som et slikt menneske.
I dag sitter han ved foten av fjellet, åndelig oppblåst, oppe i et tre, i stedet for å stå fast og trygt med begge benene på bakken. Derfor vil han heller aldri klare å bestige fjellet, hvis han ikke først klatrer ned fra treet, eller faller.
I mellomtiden er imidlertid da sannsynligvis alle de som rolig og fornuftig vandret sin vei på bakken under treet hans og som han overlegent så ned på, kommet frem oppe på fjelltoppen.
Men begivenhetene kommer ham her til hjelp, for treet kommer til å velte, om veldig kort tid. Kanskje vil mennesket da besinne seg på hva som er det rette, når han fra en slik usikker høyde havner på bakken. Men da er det også i høy grad på tide, da har han ikke en time igjen å ødsle.
Nå tenker mange at det kan fortsette med samme slendrian som i årtusener. Bredt og behagelig sitter de i lenestolene sine og venter på en sterk hjelper.
Men hvordan forestiller de seg denne hjelperen! Det er virkelig til å gråte av.
Først og fremst venter de, eller, la oss si det helt riktig, krever de av ham at han skal berede veien opp til Lyset for hver og en av disse. Han har å anstrenge seg for å bygge broer for tilhengerne av enhver trosretning til veien til Sannheten! Han har å gjøre det så lett og lettfattelig at enhver uanstrengt kan forstå det. Han må velge ordene sine slik, at riktigheten uten videre overbeviser høy og lav av alle lag.
Så snart mennesket selv må anstrenge seg med det og må tenke selv, da er det ikke en ordentlig hjelper. For hvis han er kalt til å lede med sitt ord for å vise den rette veien, så må han naturligvis også ta hensyn til menneskene. Det er hans sak å overbevise, å vekke opp menneskene! Kristus ga jo også sitt eget liv.
De som tenker slik i dag, og det er mange som hører til blant dem, de trenger overhodet ikke å anstrenge seg, for de likner de dåraktige ungpikene, går dette «for sent» i møte!
Hjelperen vekker dem sikkert ikke, men vil i fred og ro la dem sove videre, helt til porten er stengt og de ikke blir sluppet inn i lyset, siden de ikke tidsnok kan frigjøre seg fra stofflighetens felt, som hjelperens ord viste dem veien til.
For mennesket er ikke så verdifullt som det har innbilt seg. Gud trenger ikke ham, men han sin Gud!
Siden menneskeheten i dens såkalte fremskritt i dag ikke lenger vet hva den egentlig vil, vil den til syvende og sist måtte erfare hva den skal!
Denslags mennesker vil, søkende, og også overlegent kritiserende, gå forbi, slik også mange dengang gikk forbi ham hvis komme alt gjennom åpenbaringen allerede var forberedt på.
Hvordan kan man tenke seg en åndelig hjelper slik!
Han kommer ikke til å gjøre så mye som en håndsbredd av innrømmelser overfor menneskeheten, han vil kreve overalt der man venter at han gir!
Men det mennesket som kan tenke alvorlig, han vil med en gang innse at nettopp i det strenge, ubønnhørlige kravet om oppmerksom tenkning ligger det beste som menneskeheten, som nå har sunket så dypt ned i sin åndstreghet, trenger til sin redning! Nettopp fordi en hjelper på forhånd krever åndelig spenst og alvorlig vilje, og egen innsats for at hans ord skal bli forstått, skiller han lekende klinten fra hveten allerede fra begynnelsen av. I dette ligger det et selvdrevet virke, slik det er i de guddommelige lovene, også her vederfares menneskene nøyaktig etter det som de virkelig vil ha slik.
Men så fins det også en type mennesker som mener de er spesielt kvikke! Disse har selvsagt dannet seg et helt annet bilde av en hjelper, som man kan lese i beretninger. Det er imidlertid ikke mindre grotesk, for de venter seg i ham en … åndsakrobat!
Det er jo allerede tusener som godtar at klarsyn og klarhørsel og klarføling osv. skal være stort fremskritt, som den imidlertid i virkeligheten ikke er. Det som er tillært, oppdrevet, til og med medbrakt som begavelse, kan aldri heve seg over dette jordelivet, beveger seg altså bare i de nederste grensene, og aldri vil kunne gjøre krav på høyden, og er derfor temmelig verdiløst.
Vil man kanskje hjelpe menneskeheten med oppstigningen ved å vise dem de finstofflige tingene på samme trinn, eller ved å lære dem å se og høre dem?
Dette har ingenting å gjøre med den egentlige oppstigningen til ånden. Like så lite med jordiske begivenheters mål og mening! Det er åndelige dressurnumre, ikke noe mer, interessant for enkeltmennesker, men for menneskeheten er det uten enhver verdi!
At alle slike også ønsker seg en hjelper av samme slag, som jo i grunnen kan det bedre enn dem, er jo veldig lett forståelig. –
Men det fins et stort antall som går enda lenger med dette, helt over i det latterlige. Og som likevel tar dette dypt alvorlig.
Dette gjelder også som bevis på hjelperskap, for eksempel, og som grunnbetingelse, at en hjelper ikke kan bli … forkjølet! Den som kan bli forkjølet, han blir forkastet; for det tilsvarer etter deres mening ikke en ideell hjelper. En som er sterk må i alle tilfeller og i første rekke med sin ånd heve seg fullstendig over disse smådetaljene.
Det lyder kanskje forsert og latterlig, men det bygger på et grunnlag av bare fakta, og betyr en svak gjentakelse av det tidligere ropet: «Er Du Guds Sønn, så hjelp deg selv og stig ned fra korset.» Det roper man i dag allerede før en slik hjelper overhodet er i sikte.
Stakkars, uvitende mennesker! Den som oppdrar kroppen sin så ensidig at han under åndens vold tidvis blir ufølsom, han er ingenlunde en fremragende storhet. De som beundrer ham, minner om barn i tidligere århundrer, som med måpende munn og lysende øyne fulgte krumspringene til omreisende gjøglere, slik at det vekket det brennende ønsket i dem at de også kunne gjøre den slags.
Og slik som barnet på dette helt jordiske feltet, så er det mange såkalte ånds- eller Gudssøkere som ikke er stort videre på det åndelige feltet!
Men la oss nå tenke videre: farende folk i gamle dager, som jeg nettopp snakket om, utviklet seg mer og mer, ble til akrobater i sirkusene, i revyteatrene. Kunnskapen deres vokste inn i det uhyrlige, og ennå ser tusener av nåtidens bortskjemte mennesker daglig med stadig ny forbløffelse og ofte indre gysninger på disse kunststykkene.
Men har de noen egen gevinst av dette? Hva tar de med seg etter slike timer? Enda så mang en akrobat også våger livet i sånne forestillinger. Ikke det minste; for også i den høyeste fullendthet vil alle disse tingene alltid bare forbli revy og sirkus. De vil alltid bare tjene til underholdning, men aldri til noen fordel for menneskeheten. Men en slik akrobatkunst på det åndelige området søker man nå som målestokk for den store hjelperen!
La slike mennesker ha sine åndelige klovner! De vil tidlig nok oppleve hvor slikt fører hen! De vet heller ikke hva de egentlig tilstreber med dette. De tror: stor er bare den hvis ånd i den grad er herre over kroppen, at denne ikke lenger kjenner sykdom!
Enhver slik artet utdannelse er ensidig, og ensidighet fører bare til det usunne, syke! Med disse tingene blir ikke ånden styrket, men kroppen bare svekket! Den nødvendige likevekten for sunn harmoni mellom kroppen og ånden blir forskjøvet, og det ender med at en slik ånd til slutt løser seg mye tidligere fra den mishandlede kroppen, som ikke lenger kan sikre ham den kraftfulle, sunne klangbunnen for jordiske opplevelser. Men da mangler ånden dette, og den kommer umoden til det hinsidige. Den må gjenleve sitt jordeliv enda en gang til .
Det er åndelige kunststykker, ikke noe mer, som foregår på bekostning av den jordiske kroppen, som egentlig skulle hjelpe ånden. Kroppen tilhører en epoke i åndens utvikling. Men blir den sveket og undertrykket, så kan den heller ikke nytte ånden stort; for dens utstrålinger er for matte til å gi denne fullkraft i stoffligheten, som den har behov for.
Vil et menneske undertrykke en sykdom, så må han åndelig fremkalle trykket i en ekstase på kroppen, akkurat som, i det små, frykten for tannlegen kan fortrenge smertene.
Slike sterke opphisselsestilstander tåler en kropp vel en gang uten å komme i fare, kanskje også flere ganger, men ikke i lengden, uten å lide alvorlig skade.
Og hvis en hjelper gjør eller tilrår det, så er han ikke verd å være en hjelper; for dermed bryter han de naturlige lovene i skapelsen. Jordemennesket skal ivareta kroppen sin som et gode som er blitt betrodd ham, og søke å hitføre den sunne harmonien mellom ånden og legemet. Blir denne forstyrret gjennom ensidig undertrykkelse, så er det ikke noe fremskritt, ingen oppstigning, men en drastisk hemning for oppfyllelsen av han oppgave på jorden, som i det hele tatt i stoffligheten. Da går åndens fullkraft med hensyn til sin virkning i stoffligheten tapt, for til det trenger han i alle tilfeller kraften til et jordlegeme som ikke er kuet, men som harmoniserer med ånden!
Den som man kaller mester på grunnlag av slike ting, er mindre enn en læregutt, som overhodet ikke kjenner menneskeåndens oppgaver og dens utviklingsnødvendigheter! Han kan til og med være skadelig for ånden.
De kommer snart nok smertelig til å erkjenne sin dårskap. Men enhver falsk hjelper vil måtte gjøre bitre erfaringer! Hans oppstigning i et hinsides kan ikke begynne før også den siste av alle de som han har oppholdt, eller til og med villedet, med åndelighetsfjas, har kommet til erkjennelse. Så lenge hans bøker, hans skrifter, virker videre her på jorden, blir han holdt fast på den andre siden, selv om han i mellomtiden der har kommet til en bedre erkjennelse.
Den som råder til skolering i det okkulte, han gir menneskene stener for brød, og viser med det at han ikke engang har en anelse om de virkelige hendelsene i det hinsidige, og enda mindre om hele verdens gang!