Barnlighet

Barnlighet

Ordet «barnlig» er et uttrykk som menneskene med sin lettvinte og uoverlagte måte å snakke på, i de fleste tilfeller anvender feil.

Hemmet av åndelig treghet blir ikke uttrykket tilstrekkelig gjennomfornemmet til at man også kan forstå det riktig. Men den som ikke har forstått det i hele sitt omfang, vil heller aldri kunne anvende det riktig.

Og likevel er det nettopp barnlighet som tilbyr menneskene en sterk bro til oppstigningen til de lyse høydene, til modningen av hver eneste menneskeånd og til fullkommengjøringen for en evig tilstedeværelse i denne skapelsen, som er Gudfaders hus, som Han har stilt menneskene til rådighet, når … de idet forblir velbehagelige gjester. Gjester som ikke anretter skade i rommene som fullt av nåde bare har blitt overlatt dem til benyttelse, med et alltid rikt dekket bord.

Men hvor stor avstand er det ikke nå fra mennesket til den barnligheten som han trenger så sårt! Men uten den kan han ikke oppnå noe for ånden sin. Ånden besitte barnlighet; for han er og blir et barn av skapelsen, selv om han har tilegnet seg den fulle modenheten.

Et barn av skapelsen! I dette ligger den dype meningen; for til et Guds barn må han utvikle seg. Om han noensinne oppnår det, det avhenger bare av graden av erkjennelse som han er villig til å tilegne seg på sin vandring gjennom alle stoffligheter.

Men med denne villigheten må også gjerningen vise seg. På åndelige nivåer er vilje samtidig også gjerning. Der er vilje og virke alltid ett. Men dette er bare slik på de åndelige nivåene, ikke i stofflighetene. Jo tettere, tyngre et nivå av stofflighet er, desto større er avstanden fra gjerning til vilje.

At tetthet virker hemmende kan man se bare på lyden, som i sin bevegelse må gjennomtrenge stoffligheten, som hemmer den, avhengig av hvilken type tetthet det er snakk om. Det er tydelig å iaktta allerede på kortere avstander.

Når et menneske hogger ved, eller kanskje hamrer spiker inn i bjelkene på et bygg, så kan man vel tydelig se slaget med verktøyet, men lyden av det inntreffer først etter noen sekunder. Dette er så påfallende at ethvert menneske nok har opplevd dette.

På samme måte, men enda mye tyngre, er det for mennesket på jorden mellom vilje og gjerning. Viljen gir et rykk i ånden, i ånden er den straks gjerning. Men for å gi viljen synlig skikkelse i den grovstofflige verden, trenger den i tillegg den grovstofflige kroppen. Bare i impulsen handler hvert legeme allerede etter få sekunder etter at viljen har gnistret til. Da blir det mer omstendelige arbeidet til den fremre hjernen sjaltet ut, det som ellers skal formidle viljens vei til inntrykket på aktiviteten til kroppen.

Den egentlige veien varer et noe lengre tidsspenn. Noen ganger kommer det bare så vidt eller slett ikke til noen gjerning, fordi viljen ble svekket på den lange veien, eller rett og slett ble sperret av den grublende forstanden.

Ved denne betraktningen vil jeg komme med en egentlig ikke hithørende henvisning til virkninger av skapelsesloven om tiltrekning av like arter. De er upåaktet, og likevel også tydelig synlige i menneskelig handling:

De menneskelig-jordiske lovene er utarbeidet av den jordiske forstanden, og blir også gjennomført med denne. Derfor blir planer som er overveid med forstanden, altså forsettlige handlinger, straffet strengere og vurdert som verre enn handlinger som skjedde i affekt, altså uoverlagt. Ved disse siste innrømmes det i de fleste tilfeller noe formildende.

Det har i virkeligheten en for mennesker umerkelig sammenheng i forstandsvirkningens likeart under skapelseslovens tvang for alle de som betingelsesløst bøyer seg for forstanden. For dem er dette helt forståelig.

Uten å vite om det, får dermed det åndelige nivået tilvist den større delen av skyldoppgjøret ved en handling i affekt. Lovgivere og dommere aner ikke noe om det, siden de går ut fra andre, rent forstandsmessige grunnsetninger. Ved dypere ettertanke og kjennskap til de virkende skapelseslovene står imidlertid alt dette i et helt annet lys.

Likevel virker også skapelsens levende Gudslover i andre jordiske dommer og bedømmelser, helt selvstendig og upåvirket av de jordisk-menneskelige lovene og begrepene. Ikke noe alvorlig menneske ville vel finne på å tenke at virkelig skyld, ikke bare en som er påført av mennesker, er å anse som oppgjort etter Guds lover med den sonede straffen som er diktert av en jordisk forstand!

Disse har allerede i årtusener utgjort to nærmest adskilte verdener, skilt gjennom menneskenes gjerninger og tanker, selv om de egentlig skulle ha vært bare én verden, der bare Guds lover virker.

Gjennom en slik type jordisk straff kan en avløsning bare følge så lenge lovene og straffene stemmer fullstendig overens med skapelseslovene til Gud.

Nå fins det to typer affekter. Først de som allerede er beskrevet, som altså egentlig skulle vært kalt impulser, og dessuten affekter som gnistrer til i den fremre hjernen, altså ikke i ånden, og som hører til i forstandens avdeling. De er uoverlagte, men har ikke det samme formildende preget som impulshandlinger.

Men nøyaktig å finne ut den rettferdige forskjellen vil bare være mulig for de menneskene som kjenner alle Guds lover i skapelsen, og som er underrettet om deres virkninger. Det må forbli forbeholdt en kommende tid, der det heller ikke blant menneskene lenger finnes noen vilkårlige handlinger, fordi de vil ha en åndelig modenhet som bare gir dem resonans med Gudslovene i all deres gjerning og tenkning.

Disse sideblikkene skal bare stimulere til ettertanke, de hører ikke til foredragets egentlige hensikt.

Her skal man bare merke seg at vilje og gjerning er ett på det åndelige nivået, men at de på de stofflige nivåene er skilt etter stoffets art. Derfor sa allerede Jesus i sin tid til menneskene: «Ånden er villig, men kjødet er skrøpelig!» Kjødet, og med det menes her kroppens grovstoffligheter, bringer ikke frem til gjerning alt det som i ånden allerede var vilje og gjerning.

Men ånden ville også i sine grovstofflige gevanter på jorden ha klart å tvinge frem at dens vilje alltid skulle oppstå til grovstofflig gjerning, hvis den ikke hadde vært for treg til det. Den kan ikke gjøre kroppen ansvarlig for denne tregheten; for kroppen ble gitt ånden bare som et verktøy, som han må lære å beherske, for å kunne håndtere det riktig.

Ånden er altså skapelsens barn. Og han må være barnlig i den, hvis han vil oppfylle den hensikten som han står i skapelsen for. Forstandens overmot lot ham fjerne seg fra barnligheten, fordi han ikke kunne «forstå» den som det den virkelig er. Men dermed har han mistet sitt grunnfeste i skapelsen, som nå må støte ham ut som en fremmed, en urostifter, en skadelig, for selv å kunne holde seg sunn.

Og slik vil det skje at menneskene graver seg sin egen grav gjennom sin feilaktige tenkning, og sine gjerninger. –

Så forunderlig det er at hvert eneste menneske, som en gang vil la julefesten virke skikkelig inn på seg, først må prøve å sette seg inn i barndommen!

Det er jo å anse som et tydelig nok tegn på at de voksne slett ikke er i stand til å oppleve julefeiringen med følelsene. Det er helt tydelig beviset på det at de har mistet noe de eide som barn! Hvorfor får ikke det oss til å tenke etter!

Igjen er det åndelig treghet som hindrer dem i å befatte seg alvorlig med tingene. «Det er for barn,» tenker de, «og det har de voksne slett ikke tid til! De må tenke på alvorligere ting.»

Alvorligere! Med dette alvorligere mener de bare jakten på jordiske ting, altså forstandens arbeid! Forstanden skyver fort minnene langt tilbake, for ikke å miste forrangen, når fornemmelsen en sjelden gang blir gitt rom!

I alle disse tilsynelatende små kjensgjerningene ville de største ting være til å innse, hvis bare forstanden ga tid til det. Men den har overtaket og kjemper for dette med all list og forslagenhet. Det vil si, ikke den, men i virkeligheten kjemper det som bruker den som verktøy og som skjuler seg bak den: Mørket!

Mørket vil ikke at noen skal finne lyset i minnene. Og i hvor stor grad ånden higer etter å finne lyset, hente ny kraft i det, erkjenner dere på at med erindringene om barnets julaften våkner også en ubestemt, nesten sår lengsel, som forbigående er i stand til å stemme de fleste mennesker milde.

Det at det blir mildt stemt kunne vært den beste muligheten til å våkne, hvis den hadde blitt benyttet, straks og med all kraft! Men da havner dessverre de voksne bare i rene drømmerier, slik at den oppstigende kraften blir ødslet, forspilt. Og i drømmeriene går også anledningen over, uten å kunne bringe nytte eller å ha blitt brukt.

Selv når så mange mennesker lar det flyte noen tårer da, så skammer de seg over dem, prøver å skjule dem, tar seg sammen med en rykk i kroppen, noe som så ofte lar en ubevisst trass komme til syne.

Hvor mye kunne mennesker lært av alt dette. Ikke for ingenting vever det seg inn et stille vemod i minnene om barndommen. Det er når man ubevisst kjenner på følelsen av at noe har gått tapt, som har etterlatt en tomhet, mangelen på evnen til fortsatt å fornemme på barnlig vis.

Men dere har sikkert ofte lagt merke til hvor herlig og forfriskende hvert menneske virker bare ved sin stille tilstedeværelse, når det av og til glitrer et barnlig lysglimt i øynene på dem.

Den voksne får ikke glemme at det barnlige ikke er barnslig. Men nå vet dere ikke hvorfor det barnlige kan virke slik, hva det i det hele tatt er! Og hvorfor Jesus sa: «Bli som barn!»

For å komme til bunns i hva som er barnlig, må dere først være klar over det at det barnlige på ingen måte der bundet til barnet som sådant! Dere kjenner da sikkert selv barn, som mangler det egentlige vakre barnlige! Det fins altså barn uten barnlighet! Et ondskapsfullt barn vil aldri virke barnlig, like lite som et uoppdragent, egentlig uoppdratt!

Av dette følger klart, at barnlighet og barn hver især er to selvstendige ting.

Det som her på jorden kalles barnlig, er en gren av Renhetens virkning! Renhet i det høyere, ikke bare i jordisk, menneskelig forstand. Det mennesket som lever i strålen av guddommelig Renhet, den som gir Renhetens stråle plass i seg, har dermed også ervervet seg det barnlige, det være seg ennå i barneårene eller allerede som voksen.

Barnlighet er et resultat av den indre Renheten eller tegnet, at et slikt menneske har overgitt seg til den Renheten som dere tjener. Det er jo alt bare forskjellige uttrykkstyper, men i virkeligheten alltid det samme.

Altså bare et barn som er rent i seg selv, kan virke barnlig, og en voksen, som hegner Renheten i seg. Derfor virker han forfriskende og opplivende, vekker også tillit!

Og der hvor den sanne Renheten er, kan også den rene Kjærligheten holde inntog; for Gudskjærligheten virker i renhetens stråle. Renhetens stråle er dens vei, som den går fremover langs. Den ville ikke vært i stand til å følge noen annen.

Den som ikke har tatt renhetens stråle opp i seg, til han kan aldri Gudskjærlighetens stråle finne frem!

Men mennesket ga avkall på barnligheten da det vendte seg bort fra Lyset ved sin ensidige forstandstenkning, og for den ofret han alt som kunne heve ham opp, og slik smidde han seg fast til denne jorden med tusen lenker, altså til den grove stoffligheten som holder ham lenket til han selv befrir seg fra det, noe som han imidlertid ikke kan oppnå gjennom jordelivsdøden, men ene og alene i åndelig oppvåkning.