Lys skal det nå bli på jorden, slik det fra arilds tid skulle ha vært, da forjettelsens stjerne strålte over en stall i Betlehem.
Men Lyset fra dengang ble bare tatt imot av noen få, og de som lyttet til disse få, forvrengte og forvridde det snart på jordemenneskers vis, de prøvde å erstatte det glemte med det de selv tenkte, og skapte slik bare en forvirring som i dag skal gjelde som uomstøtelig Sannhet.
Av frykt for at alt skal styrte hvis bare den minste støtte skal vise seg som uekte, blir enhver Lysstråle som kan bringe erkjennelse, bekjempet, baktalt og, der ikke noe annet hjelper, i det minste latterliggjort med en ondskap, med en feighet som tydelig avslører for den klare tenkningen at den springer ut av frykt! Men klar tenking finner en bare sjelden på jorden.
Likevel må den sanne erkjennelsens Lys endelig komme over menneskeheten!
Tiden er kommet da alt det usunne som menneskesinnet fant på, blir feid ut av skapelsen, for at det ikke lenger skal holde nede innsikten i at Sannheten ser annerledes ut enn de villrådige fremtoningene som skrytende hovmod og forretningssans, syk innbilning og hykleri i trangen til jordisk makt og verdslig beundring har skapt i en lummer sump av nedrig innskrenkethet.
Ve dem som gjennom villedning nå har trellbundet millioner av mennesker så grundig at de i dag ikke lenger våger å åpne øynene for lyset, men blindt spotter i vei så snart noe kommer dem for øre som lyder annerledes enn det de hittil har hørt, i stedet for endelig å lytte og en gang å prøve i sitt indre om ikke det nye kommer deres forståelse nærmere enn det som hittil har blitt preket.
Ørene er tettet igjen, og man passer engstelig på at ikke noe friskt luftdrag kommer inn i dem, i virkeligheten bare av latskap og frykt for at helbredelsens friske luft skaper en åndelig bevegelighet som krever og tiltvinger seg selvanstrengelse. I motsetning til den nåværende tilsynelatende makelige åndsskumringen, som fører til en dump dvale og dermed bare gir den forvridde, fordervede forstandens forslagenhet frie hender!
Men det nytter ikke at dere tetter igjen ørene for det nye Ordet, lukker øynene, for at ikke Lyset skal blende og ikke forskrekke dere! Voldsomt blir dere nå revet ut av denne sørgelige bedøvelsen! Frysende skal dere stå foran det kalde Lyset, som ubarmhjertig avkler dere all falsk innhylling! Frysende fordi det ikke lenger er mulig å tenne åndsgnisten i dere, for varmende å forene seg fra innsiden ut med Lyset.
Det er jo så lett for dere å tro det utrolige; for da trenger dere ikke å anstrenge dere, tenke selv og granske. Nettopp fordi det ikke kan holde stand for en granskning etter de guddommelige naturlovene, må dere nå rett og slett tro uten å spørre etter et hvordan eller hvorfor, må tro blindt, og det mener dere er noe storartet! Dere som innbiller dere at dere på denne så makelige måten er særlig troende, hever dere på den måten simpelthen over alle tvil og … føler dere vel, trygge, edle, fromme, og som de som er nødt til å bli salige!
Men slik har dere ikke hevet dere over all tvil, men har bare feigt gått utenom den! Dere var for trege i ånden til å gjøre noe med det selv, og foretrakk den blinde troen fremfor en viten om den naturlige prosessen i Gudsviljens lov. Og dette fikk dere hjelp til av menneskesinnets oppspinn. For jo umuligere det er, ufatteligere, det dere skal tro på, desto makeligere blir det også å tro på det i blind bokstavelighet, fordi noe annet i slike saker ikke er mulig. Da må viten og overbevisning sjaltes ut.
Men det umulige krever bare blind tro uten dekning; for enhver mulighet nører straks den egne tenkningen. Der det er Sannhet, der inntreffer tenkningen og innlevelsen også selvaktivt. Den slutter bare der hvor den ikke lenger finner noe naturlig, hvor altså Sannheten ikke ligger på rede hånd. Og bare gjennom innføling kan noe bli til en overbevisning som alene skjenker menneskeånden verdier!
Slik blir, sammen med alt annet, også den ringen sluttet, som tar til med julenatten i Betlehem. Og det at denne ringen er sluttet må kaste ut det som er urett i overleveringen, og i stedet føre Sannheten til seier. Mørket som menneskeheten skapte, blir fordrevet av det inntrengende Lyset!
Alle legender som med tiden ble spunnet rundt Jesu liv må falle, for at det endelig skal tre rent frem, gudslovmessig, for i denne skapelsen var det jo ikke mulig på annet vis. Med deres selvskapte kultuser har dere lett latt dere narre til den dødssynden å fornekte Skaperens, deres Guds, fullkommenhet.
Med vilje, bevisst, fremstiller dere ham som med en ufullkommen Vilje! Jeg har allerede omtalt det, og dere kan vri og vende dere som dere vil, ikke en eneste utflukt kan verne dere mot det at dere var for trege til å tenke selv rundt dette. Dere ærer ikke Gud med det at dere blindt tror på ting som ikke lar seg forene med skapelseslovene! Tvert imot, hvis dere tror på Skaperens fullkommenhet, så må dere vite at ingenting i skapelsen kan skje her som ikke også nøyaktig tilsvarer konsekvensene av Guds fastsatte lover. Bare i dette kan dere virkelig ære ham.
Den som tenker annerledes, tviler dermed på sin Guds, Skaperens fullkommenhet! For der forandringer eller forbedringer enda er mulige, der finnes det og fantes det aldri noen fullkommenhet! Utvikling er noe annet. Denne er forutbestemt og villet i denne skapelsen. Men det må nødvendigvis komme som følge av virkningen av allerede bestående lover. Men alt det kan ikke bringe slike ting, som hos mange troende særlig i Kristi liv blir antatt som helt selvfølgelig!
Våkne endelig opp av drømmene deres, bli sanne i dere! La det være dere sagt en gang til, at det etter skapelsens lover er umulig at jordiske menneskelegemer kan fødes uten forutgående grovstofflig befruktning, og like umulig at en grovstofflig kropp blir hevet opp i det finstofflige rike etter sin jordiske død, enda mindre i det vesenaktige eller endatil det åndelige! Og siden Jesus måtte bli født her på jorden, lå denne hendelsen også under den grovstofflige Gudsloven om forutgående befruktning.
Gud måtte ha handlet mot sine egne lover, dersom det hadde skjedd slik med Kristus som overleveringene beretter. Men det kan Han ikke, idet Han er fullkommen fra opphavet av, og dermed også Hans Vilje, som ligger i skapelseslovene. Den som ennå våger å tenke annerledes, han tviler på denne fullkommenheten og dermed til syvende og sist også på Gud! For Gud uten fullkommenhet ville ikke ha vært Gud. Der fins det ingen utflukt! Denne enkle forvissningen kan ikke en menneskeånd bortforklare, heller ikke selv om det fører til at mange nåværende anskuelser må bli rystet i sine grunnvoller. Her fins det bare enten – eller. Helt, eller slett ikke. Der kan man ikke slå noen bro, fordi det ikke kan finnes noe halvt, uferdig i Guddommen! Heller ikke i det som angår Gud!
Jesus ble unnfanget i en grovstofflig befruktning, ellers ville en jordisk fødsel ikke ha vært mulig.
Bare noen få enkelte gjenkjente den gang stjernen. Det gjorde altså Maria selv og Josef, som rystet skjulte sitt ansikt.
Tre konger fant veien til stallen og ga jordiske gaver; men så etterlot de barnet uten beskyttelse, det som de egentlig skulle ha banet vei for på jorden med sine formuer, sin makt, for at det ikke skulle vederfares ham noe ondt når han utførte sin oppgave. De hadde ikke fullt ut erkjent sitt høye kall, selv om de ble opplyste, slik at de kunne finne barnet.
Bekymring drev Maria bort fra Nasaret, og Josef, som så henne lide stille, så hennes lengsel, oppfylte ønsket hennes, bare for å gjøre henne glad. Han overlot driften av snekkerverkstedet sitt til den eldste svennen og reiste med Maria og barnet til et fjernt land. I hverdagens arbeid og sorger bleknet langsomt minnet om den strålende stjernen hos dem begge, særlig fordi Jesus ikke oppførte seg påfallende i ungdomsårene, men var helt naturlig, som alle andre barn.
Josef hadde alltid vært den beste faderlige venn for Jesus. Han hadde vendt tilbake til hjembyen for å dø, og da han gikk over i de siste jordiske øyeblikkene, skuet han over Jesus, som sto alene ved dødsleiet hans, Korset og Duen. Rystet var hans siste ord: «Altså er du det likevel!»
Jesus selv visste ikke av det, helt til han ble drevet til Johannes, om ham hadde han hørt at han ved Jordan forkynte vis lærdom og ga dåp.
I denne grovstofflige handlingen som en dåp er, ble begynnelsen til en Budsendelse i grovstoffligheten fast forankret. Bindet for øynene falt. Fra dette øyeblikket av var Jesus seg bevisst at han skulle bære Faderens Ord inn til jordemenneskeheten.
Hele hans liv vil brette seg ut for dere, slik som det virkelig var, avkledd alle menneskelige hjerners fantasier! Når begivenhetene slutter ringen, vil den i Rettergangen gjøre dette kjent for alle i Sannhetens seier, en Sannhet som ingen i lang tid får formørke!
Maria kjempet inni seg med tvil, som ble forsterket ved at hun moderlig sørget for sønnen sin helt til den tunge veien til Golgata. Rent menneskelig og ikke overjordisk. Først der mottok hun til slutt også erkjennelsen av at han var Sendebud, og dermed troen.
Men når nå stjernen kommer igjen, skal da ved Guds nåde all feiltakelse være løst, og løst skal også alle feil være til de som ikke i stivsinn, ikke i ond vilje dengang gjorde Kristi vei tyngre, disse som nå som ringen sluttes kommer til erkjennelsen, og søker å gjøre godt igjen sine forsømmelser eller feiltrinn.
I viljen til å gjøre godt igjen stiger med den Strålende Stjernen frelsen opp for dem. Befridd kan de juble sin takk til Ham som i visdom og godhet skapte de lovene som skapningen må rette seg etter, og også frigjøre seg fra.