Det første skritt

 

La mitt Ord bli levende i dere; for det alene kan bringe dere den nytten som dere trenger for å la ånden stige oppad til Guds evige hagers lyse høyder.

Det nytter ikke å bare vite om Ordet! Og hvis dere kan fremsi hele Budskapet mitt utenat setning for setning for å bruke det til å belære dere selv og deres medmennesker … det er til ingen nytte dersom dere ikke handler etter det, tenker etter meningen i mine Ord og innretter hele jordelivet deres deretter som noe selvsagt, som har trengt inn i kjøttet og blodet, som ikke lar seg skille fra dere. Bare da kan dere øse de evige verdiene av Budskapet mitt, som det bærer i seg for dere.

«På verkene deres skal dere kjenne dem!» Dette Kristusordet gjelder i første rekke alle de som er lesere av Budskapet mitt! På verkene deres betyr i deres gjerninger, altså i tenkningen deres, i hva de gjør i jordelivets hverdag! Til gjerningen hører også hva dere sier, ikke bare hva dere gjør; for å tale er en handling, med en virkning som dere har undervurdert frem til i dag. Til og med tankene hører allerede til dem.

Menneskene er vant til å si at tanken er «tollfri». Med det vil de antyde at de ikke kan bli trukket til ansvar her på jord for tankene sine, fordi disse står på et trinn som menneskehender ikke kan nå.

Der leker de ofte med tanker på den mest skjødesløse måte, eller rettere sagt, de leker i tankene. Dessverre ofte et farlig spill, i den lettsindige innbilning at de kan slippe uberørt fra det.

Men der tar de feil; for også tanken tilhører det grovstofflige og må under alle omstendigheter også bli avløst i dette, for en ånd blir i stand til fritt å svinge seg oppover så snart den løste forbindelsen til jordlegemet.

Søk derfor allerede med tankene deres å svinge med i ånden i Budskapet mitt, slik at dere bare vil det edle, og ikke trår lavt fordi dere innbiller dere at ingen jo kan se eller høre det.

Tanker, ord og den ytre gjerningen hører alle sammen til det grovstofflige riket i denne skapelsen!

Tankene virker i den fine grovstoffligheten, ord i den midtre, og handlingene tar form i den groveste, altså tetteste grovstoffligheten. Grovstofflige er disse tre artene av gjerningen deres!

Men formene til alle tre er tett knyttet til hverandre, virkningene deres griper inn i hverandre. Hva det betyr for dere, hvor dyptgripende det ofte påvirker deres værens vandel, det kan dere ikke lodde i første øyeblikk.

Det betyr ikke noe annet enn at også en tanke, som fortsetter å virke på en selvdrevet måte, forsterker og dermed kan gi kraftfullere former til noe likeartet i den midtre grovstoffligheten. Dessuten vil den, i tilslutning til dette, virke videre i denne forsterkningen, og i sin tur oppstå til en synlig påvirkende form i den groveste stoffligheten, tilsynelatende uten at dere selv umiddelbart er delaktig i det.

Det er rystende å vite dette, så snart man er klar over disse jordemenneskenes sorgløse og uansvarlige tenkning.

Gjennom dette er dere uten å vite det delaktige i mang en handling som et eller annet medmenneske utfører, bare fordi han fikk en forsterkning av den typen jeg nettopp forklarte dere, som satte ham i stand til å utføre den groveste ytring av noe som hittil hadde hvilt i ham, noe som han hittil bare hadde lekt med i tankene.

Slik står mangt et jordemenneske svært ofte misbilligende overfor en eller annen handling begått av et av hans medmennesker, han forkaster og fordømmer dem i vrede, enda han etter Guds evige lover er medansvarlig for den! Og her kan det gjelde et menneske som er fullstendig ukjent for ham og en handling som han selv aldri ville ha utført i den groveste stoffligheten.

Tenk dere en gang inn i slikt som da foregår, først da vil dere forstå det riktig, det jeg roper til dere i Budskapet mitt: «Hold tankens arnested rent, formed det stifter dere fred og er lykkelige!»

Men når dere da har blitt sterke nok til det i deres egen renselse, så vil det her i denne verden mye sjeldnere enn hittil bli begått forbrytelser, som mange er medskyldige i uten å vite det.

Tid og sted for slike gjerninger som dere kan bli medskyldige i spiller da ingen rolle. Selv om det skulle skje i motsatt ende av verden fra det stedet hvor dere selv oppholder dere, på steder som deres fot aldri har betrådt, steder som dere ikke ante eksisterte. Forsterkninger som skyldes tankelekene deres opptrer der hvor de oppdager likearter, uavhengig av avstand, nasjon og land.

Slik kan tanker av hat og misunnelse innimellom rase ned og ramme enkeltmennesker, grupper eller hele folkeslag, der hvor de finner sin likeart, og tvinge dem til handlinger som i sine utløsende former er helt forskjellige fra disse som opprinnelig oppsto som følge av tankelekene deres.

I sin virkning formår det da å vise seg på den måten som den utøvende opplever det på gjerningstidspunktet. Slik kan dere ha bidratt til utøvelsen av gjerninger med en grusomhet som dere selv i virkeligheten aldri har tenkt på, og likevel står dere i forbindelse med dem, og en del av tilbakevirkningen må belaste ånden deres, må henge seg på den som en vekt når den løser seg fra kroppen.

Men omvendt kan dere selvsagt også bidra langt sterkere til freden og til menneskelykken, kan ved ren, frydefull tenkning ha del i verk som utfolder seg gjennom mennesker som står dere meget fjernt. Av dette strømmer det selvsagt også velsignelse tilbake på dere, og dere vet ikke hvorfor den kommer til dere.

I sin virkning er det da i stand til å fremtre slik som den utøvende fornemmer på gjerningstidspunktet. Slik kan dere ha bidratt til at det ble begått gjerninger, enda dere selv i virkeligheten aldri har tenkt på hvor forferdelige de er, og likevel står dere dermed i forbindelse med dem, og en del av tilbakevirkningene må belaste ånden, må henge seg på den som et vektlodd når denne løser seg fra legemet.

Hvis dere bare en gang hadde kunnet se hvordan den Allhellige Guds Viljes urokkelige Rettferdighet alltid blir oppfylt i disse skapelsens selvdrivende lover, for hver eneste tanke dere rommer, så ville dere av alle krefter virket for at dere bevarte deres tankers renhet!

Først da har dere dermed blitt til de menneskene som Skaperen, full av nåde i sitt virke, vil føre til den viten som gir med evighet, og som lar dem bli til medhjelpere i skaperverket, som er verdige til å motta de høye nådegavene som er tiltenkt menneskeånden, for at dere kan la disse, forvandlet i frydefull gjengave, tilkomme de skapningene som bare er i stand til å ta dem imot når menneskene på denne måten har forvandlet dem, og som i dag i helligbrøde forblir avskåret fra dem gjennom menneskeåndens nedgang, etter at de hadde oppstått i tider med bedre og renere svingninger i menneskeligheten.

Men med det har dere bare gjennomglødet en eneste setning fra mitt Budskap på jord slik at det ble levende for dere!

For dere er setningen den vanskeligste, men den lar deretter alt annet bli mye lettere, og allerede oppfyllelsen av den må la mirakel etter mirakel oppstå fremfor dere, jordisk synlig og til å gripe med hendene.

Når dere engang vil har maktet dette, oppstår det imidlertid på ny en fare, som stammer fra mennesketankens forvriddhet: I den vil dere gjenkjenne en makt dere bare så altfor gjerne vil presse inn i allerede bestemte former, for at de skal tjene dette eller hint særformål, som er sammensatt av egne ønsker!

Jeg vil allerede i dag advare dere mot dette; for denne faren kan fortære dere, dere ville gått under i den, etter at dere allerede har slått inn på den rette veien.

Vokt dere så dere ikke krampaktig fremtvinger tankens renhet med kamp; for dermed ville dere allerede presset den inn i opptrukne baner, og anstrengelsen deres ville blitt et narrespill, ville bare forblitt noe kunstig fremtvunget og ville aldri kunne hatt den store virkningen som den er ment å ha. Anstrengelsen ville skadet i stedet for å være til nytte, fordi det hele mangler ekthet i fornemmelsen. Det ville igjen vært en virkning av forstandsviljen, men aldri deres eget åndsarbeid! Dette advarer jeg mot.

Tenk på mitt Ord i Budskapet som sier dere at all sann storhet bare kan ligge i enkelheten, idet sann storhet er enkel! Den enkelheten jeg mener her, forstår dere nok bedre hvis dere som en overgang erstatter det med det menneskelig-jordiske begrepet om det som er liketil. Det ligger kanskje nærmere deres forstandsferdigheter og dere treffer det rette.

Ikke med tankeviljen kan dere gi tankene deres den renheten som jeg mener, men liketil og ubegrenset må en ren vilje stige opp av følelsene deres, ikke presset inn i et ord, som bare på en begrenset måte kan gi opphav til et begrep. Det må ikke skje, men en altomfattende trang til det gode, som er i stand til å omhylle det at tanken oppstår i dere, gjennomtrenger dere allerede før de danner seg i en form, er det rette som dere har behov for.

Det er ikke vanskelig, til og med mye lettere enn de andre forsøkene, så snart dere lar enkelheten råde, hvor innbilsk tro på egen ferdighet og egen kraft ikke makter å komme seg frem. Tøm dere for tanker og slipp løs trangen til det edle, gode i dere, da har dere grunnlaget for den tenkningen som stammer fra det som ånden deres vil, og det som oppstår av det, kan dere rolig overlate til forstanden å arbeide med i den tetteste grovstoffligheten. Den kan aldri forme noe urett i seg.

Kast langt fra dere all selvpining gjennom tankene, stol heller på ånden deres, som nok vil bane seg den rette veien, hvis dere ikke selv blokkerer den. Bli fri i ånden, det betyr ikke noe annet enn la ånden i dere følge sin vei! Da kan den ikke annet enn å vandre mot høyden; for det er jo dens egenart som jo med sikkerhet trekker den oppover. Til nå har dere holdt den igjen, slik at den ikke lenger kunne utfolde seg. Da hadde dere hemmet dens svingning, eller stekket dens vinger.

Grunnlaget for å bygge opp en ny menneskehet som dere verken kan og eller får gå utenom, ligger i den ene setningen: Hold tenkningens arnestedrent!

Og med dette må mennesket begynne! Det er dets første oppgave, som gjør det til hva det bli. Et for bilde for alle som streber etter Lys og Sannhet, de som takknemlig vil tjene Skaperen gjennom hele væremåten. Den som oppfyller det, trenger ikke flere rettledninger mer. Han er som han skal være, og slik vil han uavkortet motta den hjelpen som venter på ham i skapelsen og som uten avbrytelser fører ham oppover.