Det er bare tre ord, men de er som et trylleformular; for de bærer i seg det særegne at de straks utløser en eller annen spesiell følelse hos alle mennesker. Sjelden er denne følelsen den samme hos alle. Den likner virkningen av musikk. Akkurat som musikken finner også disse tre ordene sin vei direkte til menneskets ånd, dets egentlige «jeg». Selvfølgelig bare hos de som ikke holder ånden helt innestengt i seg, på den måten at de allerede har mistet den egentlige menneskeligheten her på jorden.
Men alle mennesker som hører de ordene vil uvilkårlig tenke på en eller annen tidlig opplevelse. Denne står levende for ham, og sammen med bildet også en tilsvarende følelse.
Lengselsfull ømhet hos den ene, vemodig lykke, og stille, uoppfyllelig savn. Men hos mange andre stolthet, vrede, gru eller hat. Mennesket tenker alltid på noe som han engang har opplevd, som gjorde et usedvanlig inntrykk på ham, men som han også forlengst trodde var sluknet i ham.
Men ingenting er sluknet i ham, ingenting er tapt av det som han virkelig engang opplevde i seg. Alt av det kan han ennå kalle sitt eget, noe virkelig tilegnet og dermed uforgjengelig. Men også bare opplevd! Noe annet vil det ikke kunne oppstå ved de ordene.
Mennesket skal en gang omhyggelig og med våkent sinn akte nøye på det, så vil det snart innse hva som virkelig er levende i det, og hva som kan betegnes om dødt, som nytteløse erindringers sjelløse skall.
Mening og nytte for mennesket, som vi ikke skal tenke på som legemet, har bare det som innvirket dypt nok i løpet av hans jordeliv, som ikke forgår, som ikke lenger lar seg viske ut. Bare den typen stempel har innflytelse på dannelsen av menneskesjelen og dermed også på det å fremme ånden til dens varige utvikling.
I virkeligheten er altså bare det opplevde og dermed tilegnede som etterlater et dypt inntrykk av denne typen. Alt annet hvisler virkningsløst forbi eller tjener i høyden til hjelpemiddel for at en kan få frem begivenheter som er i stand til å fremkalle så store inntrykk.
Heldig er den som kan kalle mange slike kraftfulle opplevelser sine egne, uansett om det nå var sorg eller glede som fremkalte dem; for inntrykkene av disse vil engang bli det mest verdifulle som en menneskesjel kan ta med seg på sin vei inn i det hinsidige. –
Rent jordisk forstandsskapelse slik den er vanlig i dag, tjener bare ved god anvendelse til å lette det kroppslige jordelivet. Det er, skarpt gjennomtenkt, det egentlige sluttmålet for enhver forstandsoperasjon! Når alt kommer til alt får man aldri noe annet resultat. Med all skolelærdom, uansett på hvilket område, og også med all skapelse, det være seg i statsvesenet eller i familien, med ethvert enkeltmenneske eller med nasjoner, som også til sist med hele menneskeheten.
Men dessverre har alt helt betingelsesløst underkastet seg forstanden alene, og er derfor tungt lenket til oppfattelsesevnens jordiske begrensethet, noe som selvsagt måtte medføre og enda vil komme til å medføre uheldige følger i all slags aktivitet og virksomhet.
På hele jorden fins det bare ett unntak fra dette. Men dette unntaket er det altså ikke kirken som utgjør, som mange vil tenke, og slik den også skulle vært, men kunsten! For denne spiller forstanden uvegerlig en underordnet rolle. Men der hvor forstanden på den måten får overtaket, blir kunsten med en gang fornedret til håndverk; den synker umiddelbart og også helt ubestridelig dypt ned. Dette er en slutning som i sin enkle naturlighet ikke kunne vært annerledes. Det kan ikke påvises et eneste unntak fra dette.
Men den samme slutningen skal man også trekke ved alt annet! Gir ikke det menneskene noe å tenke på? Det må jo være som når skylappene blir tatt av. Den som tenker og den som sammenlikner sier det helt tydelig at ved alt det andre som forstanden behersker kan han også bare få tak i surrogatet, det mindreverdige! Den kjensgjerningen burde få mennesket til å innse hvilken stilling forstanden har fra naturens side, når det skal oppstå noe riktig og verdifullt!
Hittil er det bare kunsten som er født av det virkende i den levende ånden, av følelsen. Bare den har hatt et naturlig, altså et normalt og et sunt utspring og fremvekst. Men ånden ytrer seg ikke i forstanden, men i følelsene, og viser seg bare i det som man i sin alminnelighet kaller «luner». Nettopp det som forstandsmennesket av i dag, så umåtelig stolt av seg selv, gjerne spotter og ler av. Dermed håner han det mest verdifulle ved mennesket, ja, akkurat det som overhode gjør mennesket til menneske!
Ånden har ikke noe å gjøre med forstanden. Hvis mennesket endelig engang vil oppnå forbedring i alt, må han følge Kristusordet: «På deres verk skal dere kjenne dem!» Tiden er inne der dette kommer til å skje.
Bare åndens verker bærer utfra sitt utspring livet i seg, og dermed varighet og bestand. Og alt annet må bryte sammen i seg selv når dets blomstringstid er forbi. Så snart det skal komme frukter i deres sted, blir hulheten åpenbar!
Det er jo bare å se på historien! Bare åndens verk, altså kunsten, overlever folkene som allerede har brutt sammen etter virket til den i seg selv livløse kalde forstanden deres. Deres store, høyt roste viten kunne ikke gi dem noen redning fra det. Egyptere, grekere, romere gikk denne veien, senere også spaniere og franskmenn, og nå tyskerne – men den ekte kunstens verker har overlevd dem alle! De vil aldri kunne gå under heller. Men ingen la merke til den strenge regelmessigheten i det at alle disse gjentakelsene skjedde. Ikke et menneske tenkte på det å utforske den egentlige roten til dette alvorlige ondet.
Istedenfor å søke disse og en gang sette en stopper for det stadig tilbakevendende forfallet, overga man seg blindt til det og underkastet seg med klage eller med harme dette store «ikke-noe-å-gjøre-med», denne maktstjålenheten.
Nå rammer det altså til slutt hele menneskeheten! Mye elendighet ligger allerede bak oss, enda større har vi i vente. Og dyp smerte går gjennom de tette rekkene av de som i noen grad er påvirket av det allerede nå.
Tenk på alle de folkeslagene som allerede har måttet falle så snart de hadde nådd sin blomstringstid, på forstandens høydepunkt. De fruktene som vokste frem av blomstringstiden, var de samme overalt! Usedelighet, skamløshet og fråtseri i mange slags skikkelser, som uunngåelig ble fulgt av forfall og nedbryting.
Det fullstendige samsvaret er veldig påfallende for enhver! Og hver den som tenker må også finne en helt bestemt type og følgeriktighet av strenge lover i disse hendelsene.
Det ene etter det andre av disse folkene måtte til sist innse at deres storhet, deres makt og herlighet bare var tilsynelatende, bare holdt opp av tvang og vold, ikke festet i seg selv utfra sunnhet.
Men så åpne da øynene i stedet for å miste motet! Se dere om, lær av det som har vært, sammenlign det med de Budskapene fra det Guddommelige som nådde dere allerede for årtusener siden, så må dere finne roten til det tærende ondet som helt alene danner en hindring for hele menneskehetens oppstigning.
Først når ondet er grundig utryddet, vil veien til allmen oppstigning ligge åpen, ikke tidligere. Og denne har bare da varighet fordi den kan bære i seg det som er levende i ånden, som hittil har vært utelukket. –
Før vi går nærmere inn på det vil jeg forklare hva ånd er, som det eneste virkelig levende i mennesket. Ånd er ikke vidd og ikke forstand! Ånd er heller ikke tillært kunnskap. Det er derfor feilaktig å kalle et menneske «åndfullt» fordi han har studert, lest og observert mye og er flink til å samtale om dette. Eller nå kan briljere med gode innfall og intellektuelt vidd.
Ånd er noe helt annet. Det er en selvstendig beskaffenhet, som kommer fra den verden den er likeartet med, som er annerledes enn den delen som jorden, og dermed kroppen, tilhører. Den åndelige verden ligger høyere, den danner den øvre og letteste delen av skapelsen. Denne åndelige delen i mennesket bærer gjennom sin beskaffenhet i seg den oppgaven å vende tilbake til det åndelige så snart alle stofflige ytre hylstere har løst seg fra ham. Trangen til dette blir fri ved en helt bestemt grad av modenhet og fører ham da oppover til det som er ham likt, løftet av dettes tiltrekningskraft*.
Ånd har ikke noe med jordisk forstand å gjøre, bare med de egenskapene man betegner som «lynne». Åndfull er altså ensbetydende med «godt lynne», men ikke «god forstand».
For å oppdage denne forskjellen, bør mennesket altså setningen «Det var engang!» Veldig mange søkende vil finne det oppklarende i seg selv. Iakttar de oppmerksomt i seg selv, så kan de se hva i deres jordeliv som frem til nå nyttet sjelen deres, eller hva som bare tjente til å lette levemåten og arbeidet deres i de jordiske omgivelsene. Det som ikke bare har jordiske, men også hinsidige verdier, og hva som alene tjener til jordiske formål, men som forblir verdiløst for det hinsidige. Det ene kan mennesket ta med seg over, men det andre etterlater han som bare hithørende når han avgår, siden han etter dette ikke kan ha nytte av det. Det han etterlater, er bare verktøy for den jordiske aktiviteten, hjelpemidler for jordetiden, ikke noe annet.
Men hvis et verktøy ikke bare blir brukt på denne måten, men blir vurdert mye høyere, så kan det selvsagt ikke leve opp til denne høyden, det er på feil sted, bringer etter sin natur dermed også mangler av mange slag, som etterhvert vil medføre svært uheldige følger.
Til disse verktøyene hører som det øverste den menneskelige forstanden. Som produkt av den menneskelige hjernen må den bære i seg den begrensningen som alt kroppslig-grovstofflig gjennom sin egen beskaffenhet alltid vil være underkastet. Og annerledes enn opphavet kan heller ikke produktet være. Dette forblir alltid knyttet til opphavets art. Akkurat som de verkene som oppstår gjennom produktet.
Det medfører for forstanden naturmessig den snevreste, bare jordiske fatteevnen, tett bundet til rom og tid. Siden den stammer fra den i seg selv døde grovstoffligheten, som ikke bærer noe eget liv i seg, er også den uten levende kraft. Denne omstendigheten forplanter seg selvsagt også videre gjennom all forstandens aktivitet, og på grunn av det blir det umulig for den å legge noe som også er levende inn i verkene sine.
I disse uavvendelige naturlige prosessene ligger nøkkelen til de formørkede prosessene i løpet av menneskelivet på denne lille jorden.
Vi må til sist lære å skille mellom ånd og forstand, mennesketslevende kjerne og dets redskap! Hvis denne redskapen får høyere status enn den levende kjernen, slik som den hittil har hatt, er resultatet usunt, og må bære dødskimen i seg allerede fra tilblivelsen. Det levende, det høyeste, mest verdifulle er på denne måten innsnørt, bundet, avskåret fra sin nødvendige aktivitet, helt til det døde bygget uavvendelig faller i grus og det levende stiger fritt, men uferdig, opp av ruinene.
Istedenfor «Det var en gang» kan vi også stille dette spørsmålet: «Hvordan var det i gamle dager ?» Hvor annerledes er ikke virkningen. Man merker med en gang den store forskjellen. Det første spørsmålet taler til følelsen, som står i forbindelse med ånden. Men det andre spørsmålet henvender seg til forstanden. Da dukker det opp helt andre bilder. De er i utgangspunktet begrenset, kalde, uten livsvarme, fordi forstanden ikke har noe annet å gi.
Men menneskehetens største skyld var fra begynnelsen av at de satte denne forstanden, som jo bare kan skape noe stykkevis uten liv, på en høy pidestall og omtrent danset tilbedende rundt den. Man ga den en plass som en bare kunne la tilkomme ånden.
Slike tiltak strider mot Skaperens bestemmelser og dermed mot naturen, siden disse jo ligger forankret i naturens aktivitet. Derfor kan heller ikke noe føre til et sant mål, men det må slå feil på det punktet der innhøsting skulle ha tatt til. Det er ikke mulig på noen annen måte, men er en naturlig prosess som en skal forutsette.
Bare i den rene teknikken er det annerledes, i enhver industri. Gjennom forstanden har denne nådd opp til en stor høyde, og i fremtiden vil den komme enda mye lenger! Men dette faktum tjener som bevis på at mine utlegninger er sanne. Teknikk er og blir i alle ting alltid bare rent jordisk, dødt. Siden altså forstanden likeledes tilhører alt jordisk, er den i stand til å utfolde seg glimrende i teknikken, til å utrette virkelig storverk. Her står den på sin rette plass, i sin virkelige oppgave!
Men der hvor også det «levende», altså rent menneskelige må tas med i betraktning, rekker forstanden i sin art ikke til og må derfor svikte, så snart den ikke lar seg lede av ånden! Fremgang av en helt bestemt art må alltid være resultat av aktiviteten til det som er likeartet. Derfor kommer den jordiske forstanden aldri til å kunne virke i ånden! Av denne grunn ble det en av denne menneskehetens alvorlige forseelser at den satte forstanden over livet.
Dermed vendte mennesket oppgaven sin tvert imot den skapende, altså helt naturlige bestemmelsen, snudde den så å si på hodet, gjennom at den innrømmet forstanden, som står på en andre og bare jordisk plass, den øverste plassen, som tilhører den levende ånden. Gjennom dette er det i sin tur helt naturlig at den nå er tvunget til møysommelig å søke nedenfra og oppover. Men forstanden, som er satt over den, hindrer imidlertid med sin begrensede oppfattelsesevne ethvert videre utsyn, og det å istedenfor se ovenfra og nedover gjennom ånden.
Vil han våkne, så er han nødt til først å «bytte plass på lysene». Det som er oppe nå, forstanden, må han plassere der naturen har tilvist den, og bringe ånden opp igjen på første plass. Denne nødvendige omstillingen er ikke så lett for dagens menneske lenger. –
Den retningsgivende handlingen som menneskene engang begikk, og som rettet seg så drastisk mot Skaperviljen, altså mot naturlovene, var det egentlige «syndefallet». Følgene av den kunne ikke vært frykteligere; for den este ut til «Arvesynden», fordi det å opphøye forstanden til enehersker også igjen medførte som en naturlig følge at den så ensidige dyrkelsen og anvendelsen med tiden også styrket hjernen ensidig, slik at bare den delen som har å forrette forstandens arbeide vokste til, og den andre måtte visne hen. Gjennom det kan denne forsømte og skrantende delen i dag bare være aktiv som en upålitelig drømmehjerne, som i dette også står under den kraftfulle innflytelsen av den såkalte dagshjernen, som håndterer forstanden.
Den delen av hjernen som skal danne broen til ånden, eller heller broen fra ånden til alt jordisk, er på denne måten lammet, en tilknytning er brutt eller iallfall sterkt løsnet, og gjennom dette har mennesket avskåret seg fra enhver aktivitet med ånden, og dermed også muligheten til å gjøre sin forstand «besjelet», full av ånd og av liv.
Man måtte ha dyrket frem de to delene av hjernen til helt jevnstort omfang, til felles harmonisk aktivitet, som alt i kroppen. Ånden er ledende, forstanden er utførende her på jorden. At heller ikke kroppens aktivitet, og til og med kroppen selv, på denne måten aldri kan være slik som den skal være, er selvfølgelig. Denne prosessen strekker seg jo naturmessig gjennom alt! Fordi det da mangler hovedsaken i alt det jordiske!
Det er lett å forstå at denne avskjæringen skapte avstand og fremmedgjøring til det Guddommelige. Det fantes jo ingen vei dit lenger.
Det hadde til sist igjen den ulempen at allerede i årtusener har hver barnekropp som blir født, med seg til verden en fremre forstandshjerne som gjennom stadig økende nedarving er så stor at ethvert barn allerede gjennom denne omstendigheten lekende lett igjen blir underkastet forstanden, så snart denne hjernen utfolder den fulle aktiviteten. Spriket mellom de to delene av hjernen er nå blitt så stort, forholdet mellom arbeidsmulighetene så ujevnt, at det ikke er mulig å oppnå noen forbedring hos det store flertall av mennesker lenger, med mindre det inntreffer en katastrofe.
Dagens forstandsmenneske er ikke lenger et normalt menneske, det mangler enhver utvikling av hjernens hoveddel, som tilhører det hele mennesket, på grunn av årtusener med vanskjøtsel. Ethvert forstandsmenneske har uten unntak bare en forkrøplet normalhjerne! Derfor har i årtusener hjernekrøplinger behersket jorden, de anser normalmennesket som fiende og prøver å undertrykke det. Disse skrantende menneskene innbiller seg at de yter veldig mye, og vet ikke at normalmennesket er i stand til å yte det tidobbelte, og at de skaper verk som har varighet og er mer fullkomne enn dagens anstrengelser! Veien til å komme til denne ferdigheten står åpen for en virkelig alvorlig søkende!
Men et forstandsmenneske vil ikke lenger så lett kunne bli i stand til å begripe noe som tilhører til den forkrøplede hjernedelens aktiviteter! Han kan det rett og slett ikke, selv om han ville, og bare utfra sin frivillige begrensning ler han av alt det som er uoppnåelig for ham, og som på grunn av hans i virkeligheten tilbakestående, ikke-normale hjerne, heller aldri mer kan bli begrepet av ham.
I dette ligger nettopp den frykteligste delen av denne unaturlige villfarelsens forbannelse. Det harmoniske samarbeidet mellom de to delene av den menneskelige hjernen som ubetinget hører til et normalt menneske, er for dagens forstandsmennesker, som man kaller materialister, utelukket for godt. –
Å være materialist er overhodet ikke noe rosende, det er symptom på en forkrøplet hjerne.
Hittil har altså den unaturlige hjernen hersket på jorden, og dens virke må til slutt selvfølgelig også føre til at alt bryter sammen, siden alt hva det vil bringe, er forkrøplet, og dermed naturlig rommer disharmoni og usunnhet i seg fra begynnelsen av.
Dette kan man altså ikke lenger endre på, men man må rolig la det sammenbruddet som naturlig utvikler seg, komme. Men det vil da bli oppstandelsens dag for ånden og også et nytt liv! Denne slave av forstanden som har ført ordet i årtusener, er man dermed kvitt for alltid! Aldri mer vil han kunne reise seg igjen, fordi beviset og den egne opplevelsen vil tvinge ham, som er syk og åndelig utarmet, til endelig å bøye seg for det som han ikke kunne forstå. Han vil aldri mer få anledning til å motvirke ånden, hverken med spott eller under dekke av retten gjennom vold, slik den jo også ble brukt overfor Gudssønnen, som måtte bekjempe dette.
Den gang var det fremdeles tid til å avvende mye ulykke. Men ikke nå lenger, for nå går det ikke lenger an å knytte sammen igjen den svekkede forbindelsen mellom de to delene av hjernen.
Det fins nok mange forstandsmennesker som vil håne det som blir lagt frem i dette foredraget, men som vanlig farer de bare med tomme slagord, de kan ikke føre noe virkelig saklig motbevis. Men alle som alvorlig søker og tenker, vil bare måtte ta slik blind fanatisme som enda et bevis på det som jeg har lagt frem her. Folk klarer det rett og slett ikke, selv når de anstrenger seg. Så la oss fra i dag av bare anse dem som syke, som snart vil være hjelpetrengende, og … vi kan rolig avvente dette.
Det trengs ingen kamp og ingen voldshandling for å tvinge frem det nødvendige fremskrittet; for slutten kommer av seg selv. Også her er det den naturlige prosessen i all vekselvirknings ubøyelige lover som ytrer seg ubønnhørlig, og også punktlig. – –
En «ny generasjon» skal da oppstå etter mange forkynnelser. Men dette vil ikke bare være sammensatt av nyfødte, slik som en allerede nå kan observere i California og Australia, som er begavet med en «ny sans», men for det meste av mennesker som allerede lever, som om kort tid vil bli «seende» på grunn av mange hendelser som skal komme. Da har de samme «mening» som de som nå er nyfødte; for dette er ikke noe annet enn ferdigheten til å stå i verden med en åpen ubegrenset ånd som ikke lenger lar seg undertrykke av forstandens skranker. Dermed blir arvesynden slettet!
Men alt dette har ikke noe å gjøre med de egenskapene man hittil har kalt «okkulte evner». Det er da bare rett og slett det normale mennesket, slik det skal være! Det å bli «seende» har ikke noe å gjøre med å være «synsk», men betyr «innsikt», erkjennelse.
Da er mennesket i en posisjon der det kan overskue alt upåvirket, noe som ikke betyr noe annet enn det å bedømme. De ser forstandsmennesket slik det virkelig er, med den begrensningen som er så farlig for ham selv og hans omgivelser, og ut av den springer den arrogante herskesyken og retthaveriet som egentlig hører til dette.
De vil også se hvordan hele menneskeheten i årtusener, i streng følgeriktighet, engang i denne, så i en annen form, led under dette åket, og hvordan denne kreftskaden som arvefiende alltid rettet seg mot den frie menneskeåndens utvikling, hovedhensikten i menneskets tilværelse! Ikke noe vil gå dem forbi, heller ikke den bitre vissheten om at all motgang, all lidelse, ethvert fall måtte komme som en følge av dette ondet, og at det aldri kunne oppstå noen bedring, fordi enhver innsikt på forhånd var utelukket fordi oppfattelsesevnen var blitt innsnevret.
Men med denne vekkelsen er det også slutt på enhver innflytelse, enhver makt disse forstandsmenneskene har hatt. For all tid; for da begynner en ny, bedre tidsalder for menneskeheten, der det gamle ikke kan holde stand mer.
Da kommer den åndens nødvendige seier over den sviktende forstanden som hundretusener allerede har lengtet etter. Mange av de til i dag villedede massene vil da også innse at de til frem til i dag har tolket uttrykket «forstand» fullstendig feil. De fleste godtok den ganske enkelt som en avgud, helt uprøvd, bare fordi de andre satte den opp som dette, og fordi alle dens tilhengere ved hjelp av vold og lover alltid klarte å utnevne seg selv til de ufeilbarlige, uinnskrenkede herskerne. Mange tar derfor ikke på seg anstrengelsen for å avdekke den egentlige hulheten og manglene som skjulte seg bak dette.
Nå fins det imidlertid også mange som allerede i årtier har gjort motstand mot denne fienden, med seig kraft og overbevisning, skjult og delvis også åpent, av og til også utsatt for de verste lidelser. Men de kjemper uten å vite hvem fienden selv er! Og det gjorde det selvsagt vanskeligere å lykkes. Det gjorde det i utgangspunktet umulig. Stridsmennenes sverd var ikke like skarpslipte, fordi de alltid slo skår i eggen i avledende trefninger. Men disse skinnangrepene fikk dem også alltid til å bomme, de slo i luften, ødslet den egne kraften og skapte bare splid dem imellom.
Over hele linjen har menneskeheten i virkeligheten bare en fiende: forstandens rådende, uinnskrenkede herrredømme! Det var det store syndefallet, menneskets tyngste skyld, som medførte alt som vondt var. Det ble til arvesynden, og det er også Antikrist, om hvem det er forkynt at han skal løfte sitt hode. Tydeligere uttrykt, er forstandens herredømme redskapet hans, og gjennom det er menneskene hjemfalne til ham. Ham, den gudsfiendtlige, antikristen selv … Lucifer!**
Vi står midt i den tiden! Han bor i dag i ethvert menneske, rede til å forderve det, for hans gjerninger bringer straks bortvending fra Gud som helt naturlig følge. Han avskjærer ånden så snart han får herske.
Derfor skal mennesket være skarpt årvåkent. –
Han skal ikke av den grunn finne på å redusere forstanden sin, men gjøre den til verktøy, for det er den, men ikke til den retningsgivende viljen. Ikke til herre!
Mennesket i kommende slektledd kommer bare til å kunne betrakte den tiden vi har nå med vemmelse, gru og skam. Omtrent slik det skjer med oss når vi kommer inn i et gammelt torturkammer. Det er nok et vitnesbyrd om den kalde forstandsdriftens bedervede frukt. For det er vel ubestridelig at et menneske med bare litt følelser og dermed åndsaktivitet aldri ville uttenkt slike grufullheter! Det er i det store og hele imidlertid ikke annerledes i dag, bare mer skjønnmalt, og massenes elendigheter er nettopp slike råtne frukter som fortidens individuelle tortur.
Når mennesket da kaster et blikk på fortiden, så kommer det aldri til å slutte å riste på hodet. Det vil spørre seg hvordan det var mulig å tåle alle villfarelser gjennom årtusener uten å kny. Svaret gir seg selvsagt lett: ved vold. Hvorhen man ser, ligger det klart for dagen. Bortsett fra epoken i den grå oldtiden trenger vi bare å gå inn i et av de allerede omtalte torturkamrene man ennå i dag kan se overalt, og som var i bruk for ikke så veldig lenge siden.
Vi grøsser når vi ser disse gamle instrumentene. Hvor mye kald brutalitet ligger i dem, hvilken bestialitet! Knapt noe menneske av i dag vil tvile på at det i den tidens gjerninger lå de alvorligste forbrytelser. Mot forbrytere forøvet man slik en enda større forbrytelse. Men, ført ut av familien og friheten, ble også så mang en uskyldig brutalt kastet i disse fangehullene. Hvilke klager, hvilke smerteskrik døde hen her, fra de som her var fullstendig vergeløst prisgitt sine bødler. Mennesker måtte lide ting som man i tankene bare kan stå overfor med gru og avsky.
Alle spør seg uvilkårlig om det virkelig var menneskelig mulig, det som her ble begått mot disse forsvarsløse, og dertil med skinn av full rett. En rett som man en gang bare hadde tiltvunget seg med vold. Og nå tiltvang man seg gjennom fysiske smerter igjen skyldbekjennelser fra de mistenkte, slik at man kunne myrde dem i ro og mak. Når disse skyldtilståelsene også bare ble avgitt under tvang, for å unngå disse avsindige fysiske smertene, så var det likevel tilstrekkelig for dommerne, fordi de trengte det for å oppfylle lovens «bokstav». Mon tro om disse slik innskrenkede virkelig innbilte seg at de på denne måten også kunne renvaske seg fremfor den guddommelige viljen og unnslippe en vekselvirknings ubønnhørlig arbeidende grunnlov?
Enten så var alle disse menneskene utskudd fra de aller mest hardkokte forbryterne, som fikk det for seg å underkaste andre Rettergang, eller så var det denne jordiske forstandens sykelige begrensning som så tydelig viste seg her. En mellomting kan det ikke være.
Ifølge guddommelige skapelseslover skal enhver embetsmann, enhver dommer, uansett hvilket embete han ikler her på jorden, aldri stå under embetets immunitet i sine handlinger, men han har alene og rent personlig, ubeskyttet som alle andre mennesker, selv å bære fullt ansvar for alt, for det han gjør i sitt embete. Ikke bare åndelig, men også jordisk. Da vil alle ta det mer alvorlig, med mer omhu. Og såkalte «feiltagelser» kommer helt sikkert ikke til å forekomme så lett mer, hvis følger man aldri mer kan gjøre godt igjen. Helt sett bort fra de kroppslige og sjelelige lidelsene til de som er berørt av dem, og deres pårørende.
Men la oss fortsette å se på et kapittel som også hører til her, prosessen mot de såkalte «heksene»!
Den som engang har hatt tilgang til domsprotokollene over slike prosesser vil kjenne en bølge av flammende skam og ønske seg å aldri bli regnet som del av denne menneskeheten. Det var nok at et menneske den gang hadde kunnskap om legeurter, det være seg fra praktisk erfaring eller fra overlevering, og brukte vedkommende det til å hjelpe lidende mennesker som ba ham om det, og det ble det ubønnhørlig underkastet denne torturen, som det bare kunne bli frelst fra ved å dø på bålet, dersom ikke kroppen da først hadde bukket under for disse grusomhetene først.
Selv legemlig ynde kunne den gang foranledige dette, nemlig kyskhet som ikke ville være til vilje.
Og så grusomhetene til inkvisisjonen! Det er bare forholdsvis få år som skiller oss fra «den gang da»!
Slik som vi nå innser disse urettferdighetene, nettopp slik følte den gang folket det. For dette var ennå ikke fullt så innsnevret av «forstanden», hos dem brøt ennå her og der følelser, ånden, gjennom.
Innser man ikke i dag fullstendig innskrenkethet i alt dette? Uforsvarlig dumhet?
Man snakker om det med overlegenhet og skuldertrekk, men i grunnen har ikke noe av det forandret seg. Den innskrenkede arrogansen overfor alt det man ikke forstå, er der på akkurat samme måte! Bare at i stedet for tortur står de nå rede med offentlig spott overfor alt det som man på grunn av egen sneverhet ikke forstår.
Flere kunne jo engang slå seg for brystet og uten å skåne seg selv tenke alvorlig over dette. Ethvert menneske blir i utgangspunktet ansett som svindler av forstandsheltene, det vil altså si ikke helt normale mennesker, ofte også i retten, hvis han har evnen til å vite noe som er lukket for de andre, kanskje å se den finstofflige verden med finstofflige øyne, som en naturlig prosess, som man om svært kort tid ikke lenger vil betvile, enda mindre brutalt bekjempe.
Og ve den som ikke selv vet hva han skal bruke det til, men som i all harmløshet snakker om det som han har sett og hva han hørte. Han må frykte det samme som de første kristne under Nero med alle hans hjelpere, alltid rede til mord.
Hvis han nå i tillegg har enda flere evner, som aldri kan bli forstått av de som er forstandsmennesker tvers igjennom, da blir han alltid nådeløst hetset, bakvasket, utstøtt, hvis han ikke danser etter alles pipe; hvis overhodet mulig blir han «uskadeliggjort», som man så vakkert pleier å uttrykke det. Det er ingen som får noe samvittighetsnag av det. Et slikt menneske regnes den dag i dag som fritt vilt for ethvert menneske, selv de som ofte er svært urene inni. Jo mer innskrenket, desto sterkere er den innbilte klokskapen og tilbøyeligheten til stormannsgalskap.
Man har ikke lært noe av disse hendelsene i gamle dager med all torturen og bålbrenningen og de så latterlige rettsprotokollene! For den dag i dag får hvem som helst ustraffet lov til å sverte og fornærme det usedvanlige og uforståtte.
Enda verre enn ved domstolene var det ved inkvisisjonene, som hadde sitt opphav i kirken. Her ble de torturertes skrik overdøvet av fromme bønner. Det var en hån mot den guddommelige Viljen i skapelsen! Datidens representanter for kirken beviste med dette at de ikke hadde noen anelse om Kristi sanne lære, heller ikke om Guddommen og om disses skapende Vilje. Og lovene for dette hviler uomstøtelig i skapelsen og virker der, seg selv like allerede fra begynnelsen og helt til alle dagers ende.
Gud ga menneskeånden i dennes beskaffenhet den frie viljen til å beslutte. Bare i denne kan han modnes slik som han skal, bryne seg og utvikle seg fullt. Bare i denne ligger hans mulighet til det. Men blir denne frie viljen avskåret, så er det en hemning, når en da ikke blir kastet voldsomt tilbake.
Men kristne kirker, som mange religioner, bekjempet den gang denne guddommelige styrelsen, møtte den med den største grusomhet. Gjennom tortur og til sist gjennom død ville de tvinge menneskene til å slå inn på veier, å bekjenne ting som var mot deres overbevisning, altså mot deres vilje. Dermed brøt de det guddommelige Budet. Men ikke bare det, de hindret også menneskene i å la deres ånd gå fremover, og kastet dem flere århundrer tilbake.
Hvis det da hadde vist seg bare en gnist av virkelig følelse, altså av ånd, så hadde aldri dette fått eller kunnet skje! Det var altså bare forstandens kulde som førte til det umenneskelige.
Selv pavene, hvor mange av dem har ikke, historisk beviselig, latt giften og dolken arbeide for å oppnå sine rent jordiske ønsker, sine mål. Det kunne bare skje under forstandens herredømme, som i sin seiersgang underla seg alt, ikke gikk av veien for noe. –
Og over alt lå og ligger i en uavvendelig prosess jernhard vår Skapers Vilje. Ved overgangen til det hinsidige er alle mennesker avkledd den jordiske makten og dens beskyttelse. Sitt navn, sin stilling, alt ligger igjen. Bare en skarve menneskesjel går over, for der å motta, smake, det den sådde. Ikke ett unntak er mulig! Veien deres fører dem gjennom alt maskineri i den guddommelig Rettferdighetens ubetingede vekselvirkning. Der fins det ingen kirke, ingen stat, men bare enkelte menneskesjeler, som personlig må stå til rette for hver feil de har begått!
Den som handler mot Guds Vilje, altså synder i skapelsen, er underkastet følgene av dette overtrampet. Uansett hvem det enn er, og under hvilket påskudd det ble utført. Det være seg et enkeltmenneske, under dekke av Kirken, retten … Forbrytelse mot kroppen eller mot sjelen er og blir forbrytelse! Det kan ikke endres av noe, heller ikke gjennom en fasade av lovlighet, som på ingen måte alltid er rettferdig; for selvsagt ble også lovene opprettet bare av forstandsmenneskene, og må derfor på grunn av dem bære i seg jordisk begrensning.
Det er bare å se på retten i så mange stater, særlig i Sentral- og Sør-Amerika. Det mennesket som i dag leder regjeringer og nyter alle dens æresbevisninger, kan allerede i morgen havne i fengsel som forbryter, eller bli henrettet, hvis det lykkes motstanderen å tilrive seg denne regjeringen med en voldsakt. Lykkes han ikke, blir han ansett som forbryter og forfulgt, i stedet for å bli anerkjent som statsoverhode. Og alle myndighetenes organer tjener beredvillig den ene som den andre. Selv en som reiser rundt i verden må ofte bytte samvittighet som et antrekk når han drar fra et land til en annet, for overalt å gjelde som god. Det som regnes som forbrytelse i ett land, er svært ofte tillatt i det andre, enda mer, kanskje til og med kjærkomment.
Det er selvsagt bare mulig for det den jordiske forstanden har oppnådd, men aldri der hvor forstanden må innta sitt naturlige nivå som den levende åndens verktøy; for den som adlyder ånden, vil aldri overse Guds lover. Og overalt der hvor man tar disse som grunnlag, der kan det ikke finnes noen mangler, noen tomrom, men bare enhetlighet, som fører med seg lykke og fred. Åndens uttrykk kan overalt bare være de samme i sine grunntrekk. De vil aldri stå i motsetning til hverandre.
Også rettskunst, legekunst, statskunst må forbli mangelfullt håndverk, hvor bare forstanden kan utgjøre grunnlaget, og det åndelige mangler. Noe annet er ganske enkelt ikke mulig. Da går man selvsagt alltid igjen ut fra det sanne begrepet om «ånd». –
Kunnskap er et produkt, men ånd er liv, som har en verdi og en kraft som bare kan måles etter sin tilknytning til det åndeliges opphav. Jo mer inderlig denne sammenhengen er, jo mer verdifull, maktfull er den delen som utgår fra opphavet. Men jo løsere denne sammenhengen blir, jo mer fjern, mer fremmed, ensommere og svakere må også den utgående delen være, altså det mennesket det gjelder.
Alt dette er så enkle selvfølgeligheter at man ikke kan begripe hvordan forstandsmenneskene på villstrå igjen og igjen kan gå forbi dem som om de var blinde. For det som roten gir, mottar stammen, blomsten og frukten! Men også i dette ser vi denne håpløse selvinnsnevringen i oppfattelsen. Møysommelig har de bygd en mur foran seg, og nå kan de ikke lenger se over den, enda mindre gjennom.
Men for alle åndelig levende må de med sitt innbilt overlegne hånflir, der de blåser seg opp og ser ned på andre, ikke like dypt trellbundne, fremstå som stakkarslige syke narrer som man tross all medlidenhet må la ha sine vrangforestillinger i fred, fordi den grensen de har i sin fatteevne lar selv det faktum at det fins motbevis passere forbi uten at det gjør noe inntrykk. Enhver anstrengelse for å forbedre noe her må bare likne det fruktesløse foretagendet å skaffe en syk kropp helsebot ved å henge på den en ny, glitrende liten kappe.
Allerede nå har materialismen overskredet sitt høydepunkt og må nå overalt sviktende snart synke sammen i seg selv. Ikke uten da å rive med mye godt. Tilhengerne vet allerede hverken inn eller ut lenger, blir forvirret snart ved sitt verk og snart ved seg selv, uten å se avgrunnen som har nå gaper foran dem. Snart vil de være som en hjord uten gjeter, der den ene ikke stoler på den andre, der alle går sin egen vei, og likevel hever seg stolt over andre. Ugjennomtenkt følger de bare gamle vaner.
Med alle tegn på det ytre skinn av sin hulhet vil de til sist også styrte seg blindt i avgrunnen. De tar ennå det for ånd som bare er produkter av deres egen hjerne. Men hvordan kan død materie frembringe levende ånd? I mange ting er de stolte over sin eksakte tenkning og tillater skruppelløst i hovedsakene de mest uforsvarlige sprang.
Et hvert nytt skritt, et hvert forsøk på bedring vil igjen og igjen måtte bære all forstandsverkets skrinnhet i seg, og dermed kimen til det uavvergelige forfallet.
Alt jeg sier på denne måten er ikke profetier, ikke grunnløs spådom, men de mest uavvendelige følger av den Skaperviljen som gir liv til alt, og hvis lover jeg forklarer i mine foredrag. Den som i ånden følger meg på den veien som jeg skarpt antyder i disse, må også overskue og se den nødvendige slutten. Og alle tegn på den er allerede her.
Man klager og skriker, ser med avsky hvordan utskudd av materialisme viser seg i former som knapt er til å tro. Man trygler og ber om befrielse fra pinen, om bedring, helsebot for den grenseløse nedgangen. De få som klarte å redde en eller annen bevegelse i sjelelivet sitt fra stormfloden til de utrolige hendelsene, de som åndelig ikke er kvalt i den allmenne nedgangen, den som villedende stolt bærer navnet «fremskritt» på sin panne, de føler seg som utstøtte, etterlatte, og som dette blir de også ansett og ledd ut av nåtidens sjelløse medløpere.
En krans av laurbær til alle de som eide motet til ikke å slutte seg til massene! De som stolt ble igjen på det bratte utforrennet!
En søvngjenger er hver den som i dag fortsatt vil anse seg selv som ulykkelig for dette! Opp med øynene! Ser dere da ikke at alt det som tynger dere, er begynnelsen på den brå slutten på materialismen, som nå bare tilsynelatende hersker? Hele bygget holder allerede på å rase sammen, uten at de som har lidd under den og ennå må lide under den, legger hånd til. Forstandsmenneskeheten må nå høste det som den i årtusener frembrakte, næret, oppdro og svermet rundt.
For menneskelig regning en lang tid, for Guds selvvirksomme kvernsteiner i skapelsen en kort tid. Hvorhen dere enn ser, overalt har man mislyktes. Det bølger tilbake og tårner seg opp som en tung voll, og snart vil den rase overende og synke sammen og begrave sine tilbedere dypt under seg. Det er den ubønnhørlige vekselvirkningens lov som ved denne utløsningen må vise seg som fryktelig, fordi det i årtusener tross mange slags erfaringer aldri fulgte en endring til det høyere, men tvert imot tråkket man ut den samme falske veien enda bredere.
Motløse, tiden er inne! Opp med pannen, som dere ofte måtte senke i skam, når urettferdighet og dumhet kunne berede dere så dyp lidelse. I dag kan dere rolig se på fienden som ville undertrykke dere!
Nå begynner tidens festantrekk allerede å bli farlig fillete. I alle revner ser man endelig skikkelsen i dens sanne form. Usikker, men likevel ikke mindre innbilsk, gløtter her det utmattede produktet av den menneskelige hjernen, forstanden som lot seg opphøye til ånd, uforstående frem!
Ta bare trøstig bindet av øynene og se dere grundigere om. Bare ved å bla gjennom ellers ganske gode aviser, vil de som har et klart blikk, innse så mangt. Man ser krampaktige anstrengelser for å holde fast ved all gammel fasade. Med arroganse og ofte svært plumpe blødmer søker man å dekke den mangelen på forståelse som viser seg stadig tydeligere. Med forterskede uttrykk vil ofte et menneske bedømme noe som han jo i virkeligheten helt åpenbart ikke har noe anelse om å begripe.
Selv mennesker med ganske gode anlegg flykter i dag hjelpeløst langs de urene veiene, bare for ikke å bekjenne at så mange ting overgår deres egen forstands fatteevne, som var det eneste de hittil har villet stole på. De føler ikke det latterlige, ikke geberdene, ser ikke de svake punktene som de på denne måten bare bidrar til å forstørre. Forvirret, blendet kommer de snart til å stå foran Sannheten og i sorg se ut over sitt feilslåtte liv, og da endelig skamfulle innse at dumhet lå nettopp der hvor man trodde seg vis.
Hvor langt har det allerede kommet i dag? Muskelmennesket er trumf! Har noensinne en alvorlig forsker, som i årtiers brytning fant et serum som hvert år skjenket hundretusener av mennesker, store og små, beskyttelse og også hjelp mot dødelige sykdommer, kunnet feire slike triumfer som en bokser, som i rent jordisk, grov brutalitet nedkjemper sitt medmenneske? Og har bare en menneskesjel noen som helst nytte av dette? Bare jordisk, jordisk alt, det vil si lavt i hele skaperverket! Helt tilsvarende forstandsaktivitetens gullkalv. Som triumfen til denne så jordbundne, leirbakte skinnfyrste over den innsnevrede menneskeheten! – –
Og ingen ser denne rasende skrensen ned i det grufulle dypet!
Den som fornemmer det, hyller seg foreløpig ennå inn i en taushet, med den beskjemmende bevisstheten å likevel bli ledd av hvis han taler. Det er allerede en vanvittig runddans, der det imidlertid ligger en spirende erkjennelse av avmakten. Men med anelsen av innsikt blir opprøret bare enda sterkere, bare av trass, av forfengelighet og ikke minst av frykt og redsel for det kommende. Man vil for enhver pris ikke allerede tenke på slutten til denne store villfarelsen! Det blir til at man krampaktig holder fast ved det stolte byggverket fra forgangne årtusener, som helt likner Babels tårn og også vil ende slik!
Den hittil ubøyde materialismen bærer dødsanelsen i seg, og for hver måned trer det tydeligere for en dag. –
Men i tallrike menneskesjeler beveger det seg, på alle steder, over hele jorden! Over Sannhetens glans er det ennå bredt ut bare et tynt sjikt av de gamle falske anskuelsene, som det første vindkastet av en renselse feier bort, for slik å frigi kjernen, og dets lys binder seg til så mange andre, for å utfolde en strålekjegle som stiger opp som et takkebål til Riket av lys Fryd, ved Skaperens føtter.
Da kommer tiden til det etterlengtede Tusenårsriket, som ligger foran oss som en stor håpsstjerne i strålende løfterikhet!
Og dermed er den store synden til all menneskehet mot ånden endelig løst, som gjennom forstanden holdt han bundet her på jorden! Først det er da den rette veien tilbake til det naturlige, Skaperviljens vei, som vil la menneskenes verk være stort, og gjennomstrømmet av levende fornemmelser! Men åndens seier vil samtidig også være den reneste Kjærlighets seier!