Menneskene befinner seg med få unntak i en grenseløs og for dem meget skadelig villfarelse!
Gud trenger ikke å løpe etter dem og be om at de skal tro på at Han fins. Og hans tjenere er heller ikke utsendt for stadig vekk å formane om at man for all del ikke må falle fra. Det ville jo vært latterlig. Det er en nedvurdering og nedriving av den opphøyde Guddommen å tenke slik og å forvente slikt.
Denne feilaktige oppfatningen gjør stor skade. Den får næring av gjerningen til mange virkelig alvorlige sjelesørgere, som i faktisk kjærlighet til Gud og menneskene igjen og igjen forsøker å omvende mennesker som bare har øye for det jordiske, å overbevise dem og vinne dem for kirken. Men alt det bidrar bare til å øke til det umåtelige den innbilning som allerede er tilstrekkelig utbredt blant menneskene om sin egen viktighet, og til slutt virkelig inngi mange den vrangforestillingen at man må be dem om å ville det gode.
Det skyldes også den merkelige innstillingen hos flertallet av alle «troende», som i langt større grad utgjør avskrekkende eksempler enn forbilder. Tusener og atter tusener føler en viss inderlig tilfredshet, en oppløftethet i bevisstheten om at de tror på Gud, at de gjennomfører sine bønner med det fornødne alvor og ikke skader sin neste med vilje.
I denne indre «oppløftetheten» føler de en viss gjengjeldelse for det gode, en Guds takk for deres lydighet, de kjenner en samhørighet med Gud, og av og til tenker de også på ham med et hellig gys som utløser eller etterlater en salighetsfølelse som de lykkelig nyter.
Men disse troendes skarer går feil. De lever lykkelig i en selvskapt innbilning, som ubevisst lar dem regne seg blant disse fariseerne som med den virkelige, men villfarne takknemligheten frembyr sine små ofre: «Herre, jeg takker Deg for at jeg ikke er slik som disse.» Dette blir ikke uttalt, heller ikke egentlig tenkt, men den «løftende følelsen» i det indre er ikke noe annet enn denne ubevisste takkebønnen, som også allerede Kristus fremstilte som feil.
Den indre «oppløftetheten» er i disse tilfellene ikke noe annet en utløsningen av en selvtilfredsstillelse frembrakt ved bønn eller tanker som er gode med forsett. De som kaller seg ydmyke, er for det meste langt ifra virkelig ydmyke! Å snakke med slike troende krever ofte at man tvinger seg til det. Aldri i evighet om de i en slik tilstand kommer til å oppnå den saligheten som de innbiller seg at de allerede eier trygt! De burde passe seg så de ikke går helt fortapt i sitt åndelige hovmod, som de tror er ydmykhet. Mange av de som ennå er fullstendig vantro vil ha lettere for å gå inn i Guds Rike enn alle de skarene med sin innbilte ydmykhet, som i virkeligheten ikke har enkle bønner, men indirekte krav når de trer fremfor Gud, for at Han skal belønne dem for deres bønner og fromme ord. Deres bønner er krav, deres vesen hykleri. De vil fyke som tomme agner fra Hans åsyn. De skal få sin lønn, sannelig, bare en annen enn de tror. De har allerede mettet seg nok på jorden, i bevisstheten om sitt egenverd.
Det behaget tar snart slutt ved overgangen inn i den finstofflige verden, der den her knapt ante indre fornemmelsen trer frem, mens de følelsene som hittil overveiende bare ble produsert av tanker viftes bort i intet.
Den indre, stille, såkalte ydmyke forventningen om noe bedre er i virkeligheten ikke noe annet enn det å kreve, og om det så blir annerledes uttrykt i aldri så vakre ord.
Med alle sine fordringer er de bare kravstore. Bare Gud skal kreve! Heller ikke Kristus kom bedende til menneskene med Budskapet sitt, men advarende og krevende. Vel forklarte han om Sannheten, men han holdt ikke lokkende belønning for øynene til tilhørerne for å anspore dem til å forbedre seg. Han befalte de alvorlig søkende rolig og strengt: «Gå hen og gjør således.»
Krevende står Gud fremfor Menneskeheten, ikke lokkende og bedende, ikke klagende og sørgende. Rolig vil Han overlate alle de dårlige, til og med alle vaklende, til mørket, for ikke lenger å utsette de oppadstrebende for angrepene, og for å la de andre grundig oppleve alt det som de holder for riktig, for at de skal komme til å innse villfarelsen sin!