Frem til i dag kunne det ennå ikke være tale om steile fronter mellom to verdensanskuelser. Kamp er altså et dårlig valgt uttrykk for den egentlige prosessen mellom forstandsmenneskene og de alvorsfylte Sannhetssøkerne.
Alt som har skjedd hittil, besto i ensidige angrep fra forstandsmenneskene, og for enhver sindig må disse fremstå som påfallende ubegrunnede og ofte latterlige. Forhånelse, fiendskap og til og med forfølgelse av verste slag er i vente for alle som søker å utvikle seg høyere rent åndelig, selv om de bevarer sin stille tilbakeholdenhet. Det fins alltid noen som med spott eller vold prøver å rive slike oppadstrebende ned igjen, og dra dem ned i et sløvhetens tusmørke eller massenes hykleri.
Derfor måtte mange bli til faktiske martyrer, fordi ikke bare det store flertallet, men samtidig også den jordiske makten lå på forstandsmenneskenes side. Hva disse kan oppnå, ligger allerede tydelig i ordet «forstand». Det er: innsnevret begrensning av fatteevnen til det rent jordiske, altså den aller minste delen av den egentlige tilværelsen.
Det er lett å forstå at dette ikke kan bringe noe fullkomment, overhodet ikke noe godt for en menneskehet hvis tilværelse for det meste foregår i regioner som forstandsmenneskene selv stengte seg ute fra. Særlig når man samtidig tar i betraktning at nettopp et ørlite jordeliv skal bli et betydelig vendepunkt for hele tilværelsen og medfører dyptgripende inngrep i andre deler som er fullstendig ubegripelige for forstandsmenneskene.
Ansvaret til de i seg selv allerede dypt sunkne forstandsmenneskene vokser på den måten til det uhyrlige; som et veldig trykk kommer det til å bidra til å presse dem fortere og fortere mot målet for deres valg, slik at de endelig må nyte fruktene av det som de påståelig og arrogant har gjort seg til talsmenn for.
Med forstandsmenneskene har man å forstå de som betingelsesløst har underkastet seg sin egen forstand. De har merkelig nok trodd at de i mange årtusener har hatt en ubetinget rett til med lov og makt å påtvinge sine snevre anskuelser også dem som ville leve for andre overbevisninger. Et slikt fullstendig ulogisk hovmod skyldes på sin side igjen bare forstandsmenneskenes snevre fatteevne, som ikke klarer å svinge seg høyere opp. Nettopp begrensningen skjenker dem et såkalt forståelsens høydepunkt, og gjennom det må innbilningen deres skape et slikt hovmod, fordi de tror at de virkelig står på det aller høyeste nivået. For dem er det også slik, fordi da kommer grensen som de selv ikke kan overskride.
Men ved nærmere betraktning viser den ofte så uforståelige hatskheten i deres angrep på Sannhetssøkerne at mørkets svøpe blir svingt bak dem. Det er sjelden at en i denne fiendtligheten finner et trekk av ærlig vilje som noenlunde kunne unnskylde den ofte uhørte fremgangsmåten. I de fleste tilfellene er det en blind berserkgang som er blottet for enhver virkelig logikk. Det er bare å se på angrepene i ro og mak. Hvor sjelden er det en artikkel blant dem der innholdet viser et forsøk på å gå virkelig saklig inn på talene eller skriftene til en Sannhetssøker.
Svært så påfallende gjør angrepenes innholdsløse mindreverdighet seg nettopp alltid lett kjennelig på det at de aldri blir er rent saklige! Alltid er det fordekt eller åpen bakvaskelse av Sannhetssøkerens person. Det gjør bare den som ikke har noe saklig å ta til motmæle med. En Sannhetssøker eller Sannhetsbringer vil jo ikke fremme seg personlig, men han bringer det han sier.
Ordet må granskes, ikke personen! At man alltid vil belyse personen først, og siden overveier om man kan lytte til vedkommendes ord, er en vane hos forstandsmenneskene. I sin fatteevnes snevre begrensning trenger disse et slikt ytre holdepunkt, fordi de må klamre seg til utvendigheter for ikke å havne i forvirring. Det er jo nettopp den hule bygningen de reiser, som er utilstrekkelig for menneskene, en stor hindring for fremgangen.
Hadde de hatt noe fast indre holdepunkt, så ville de rett og slett latt sak tale mot sak og slik holdt personen utenfor. Men det er de ute av stand til. De unngår det også med vilje, fordi de føler, eller til dels vet, at de ved en dyst etter alle kunstens regler veldig fort ville falle av hesten. Den ofte ironisk brukte henvisningen til «legpredikanter» eller «legfortolkning» viser noe så til de grader latterlig arrogant at ethvert alvorlig menneske øyeblikkelig vil få denne fornemmelsen: «Her blir det brukt et skjold for krampaktig å skjule hulhet. Å skjule egen tomhet med et godtkjøps fasadeskilt!»
En plump strategi som ikke kan vare lenge. Hensikten med den er at Sannhetssøkere som kan skape problemer, allerede på forhånd skal plasseres på et «underordnet» trinn, om ikke sågar et latterlig trinn, eller i hvert fall i kategorien «sjarlataner», i menneskenes øyne, slik at de ikke blir tatt alvorlig.
Med en slik fremferd vil man unngå at noen overhodet befatter seg alvorlig med ordene. Men foranledningen til denne fremgangsmåten er ikke bekymring for at en feilaktig lære skal hindre medmennesker i indre oppstigning, men det er den ubestemte frykten for å miste innflytelse og dermed være tvunget til selv å trenge dypere inn enn tidligere, og å måtte forandre mye som hittil har skullet gjelde for uantastelig og var bekvemt.
Nettopp denne hyppige henvisningen til «legfolk», det merkverdige i at de vil se ned på de som gjennom sin forsterkede, mer upåvirkede fornemmelse står Sannheten mye nærmere, som ikke bygde seg murer ved hjelp av forstandens stivnede former – det avdekker en svakhet hvis farer ingen tenkende kan unngå. Den som hyller slike anskuelser, er på forhånd utelukket fra det å være en upartisk lærer og veileder; for han står slik mye fjernere fra Gud og hans Virke enn noen annen.
Religionsutviklingens kunnskap med alle sine feiltakelsene og feil bringer ikke menneskene nærmere Gud, og like lite som den forstandsmessige utlegningen av Bibelen eller av de ulike religionenes andre verdifulle skriftverk.
Forstand er og blir bundet til rom og tid, altså jordbundet, mens Guddommen og dermed også erkjennelsen av Gud og hans Vilje er høyt hevet over rom, tid og alt forgjengelig, og derfor aldri kan oppfattes av den snevre forstanden.
Av denne enkle grunn er forstanden heller ikke beføyet til å gi innsikt i evighetsverdier. Den ville jo motsi seg selv. Og den som derfor i disse sakene vil pukke på universitetskvalifikasjoner, som ser ned på upåvirkede mennesker, gir dermed selv uttrykk for sin manglende evne og sin begrensing. Tenkende mennesker vil øyeblikkelig oppfatte ensidigheten, og opptre forsiktig mot den som på denne måten advarer til forsiktighet!
Bare de med et kall kan være sanne lærere. De kalte er de som bærer begavelsen i seg. Men disse som er egnet, de spør ikke etter høyskoledannelse, men etter svingningene i en forfinet fornemmelsesevne, som makter å heve seg over rom og tid, altså over den jordiske fatteevnens forståelsesgrense.
Dessuten vil ethvert inderlig fritt menneske alltid vurdere en sak eller en lære etter hva den bringer, ikke etter hvem som bringer den. Dette siste er det størst tenkelige beviset på armod hos den som gransker. Gull er gull, uansett om det ligger i hånden på en prins eller en tigger.
Denne uomstøtelige kjensgjerningen prøver man innbitt å overse og endre nettopp i de ting som har mest verdi for det åndelige mennesket. Selvsagt med like lite hell som med gullet. For de som virkelig for alvor søker, lar seg ikke påvirke av slike avsporinger til ikke å prøve saken selv. Men de som lar seg påvirke av dette, er ennå ikke modne nok til å motta Sannheten. For disse fins den ikke.
Men timen er ikke langt unna, der det med tiden må begynne en kamp som hittil har uteblitt. Ensidigheten slutter, det følger en skarp grenseoppgang som ødelegger enhver falsk innbilskhet.