Kultus

 

Kultus skal være den formgitte bestrebelsen på å la noe jordisk ufattbart på en eller annen måte bli begripelig for de jordiske sansene.

Den formgitte bestrebelsen skal den være, men det er dessverre ikke slik; for i så fall måtte mye ha hatt helt andre former, så sant disse hadde gått fremav bestrebelsen selv. Den rette veien til dette er nødvendigvis at de ytre formene fremkommer ved at de bryter ut av det innerste. Men alt det vi ser i dag er en forstandsmessig oppbygning, som man først skal presse fornemmelsene inn i. På den måten slår man altså inn på den motsatte veien, som man selvsagt like godt kan kalle den omvendte veien, eller feil vei, som aldri formår å bli virkelig levende i seg selv.

Derfor har så mange ting en plump eller påtrengende skikkelse, enda de ville kommet den egentlige viljen mye nærmere i annen form, og det er først da de også kan knytte til seg den overbevisende virkningen.

Så mye velment må frastøte i stedet for å overbevise, fordi man ennå ikke har funnet den rette formen, som forstanden aldri kan gi for det jordisk ubegripelige!

Slik er det også i kirkene. Forstandsoppbygningen blir da altfor tydelig, rettet mot jordisk innflytelse, og så mangt godt gjør mindre inntrykk, fordi det virker unaturlig.

Det som ikke tilsvarer skapelseslovene kan på den annen side bare virker unaturlig. Men nettopp slike ting fins det veldig mange av i den nåværende kultusen, der rett og slett alt som står imot de naturlige skapelseslovene blir hyllet inn i et hemmelighetsfullt mørke.

Men nettopp idet menneskene ubevisst aldri snakker om et hemmelighetsfullt lys i disse sakene, men alltid bare om et mørke, treffer de riktig; for Lyset kjenner ingen tilsløring, altså heller ingen mystikk, som heller ikke burde eie rom i skapelsen som oppsto av Guds fullkomne Vilje og arbeider selvstendig i en ubrytelig rytme. Intet er klarere i sitt arbeid enn nettopp skapelsen, som er Guds verk!

Her hviler bedringens og bestandens, eller sammenbruddets, hemmelighet. Der hvor man bygger på disse levende skapelseslovene, der hjelper de, bringer medgang og også bestand. Der hvor man ikke retter seg etter disse lovene, det være seg av uvitenhet eller egenrådighet, der må uvegerlig sammenbruddet følge etter kortere eller lengre tid; for det makter ikke å holde seg i lengden, fordi det ikke står på en fast, urokkelig grunn.

Derfor er også så mye menneskeverk forgjengelig, noe det ikke hadde behøvd å være. Til dette hører kultuser av mangfoldige slag, som igjen og igjen må bli gjenstand for forandringer dersom de ikke skal bryte helt sammen i seg selv.

Gudssønnen ga på enkleste og klareste måte jordemenneskene i sitt Ord den rette veien, og på den skulle de føre et jordeliv som skulle svare til denne skapelsesveven. Og av Guds Lover, som utfolder seg i skapelsesveven, skulle de hjelpende bli båret og løftet opp i lyse høyder, for å få fred og glede på jord.

Men dessverre holdt ikke kirkene seg til den veien til frelse og oppløfting av menneskene som Gudssønnen selv helt nøyaktig forklarte og ga, men til hans lære føyde de enda mangt av egen tenkning. Og dermed stelte de naturligvis i stand forvirring som måtte føre med seg splittelser, fordi dette ikke samsvarte med skapelseslovene og derfor også, så merkelig det kan lyde, er imot Gudssønnens klare lære, ifølge hvilken de jo betegner seg som kristne.

Slik er det for eksempel med Mariadyrkelsen hos de pavelige kristne. Har Jesus, som lærte menneskene alt, hvordan de skulle tenke og handle, ja, til og med også snakke og be, for å gjøre det riktige, det som lå i Gudsviljen, noensinne med så mye som et eneste ord nevnt noe om noe slikt? Nei, det har hanikke! Og det beviser at han heller ikke ville det, at det ikke skulle finnes!

Det finnes til og med utsagn fra ham som beviser det motsatte av det som er Mariadyrkelsens egenart.

Og kristne vil jo i sitt ærlige virke bare rette seg etter Kristus, ellers ville de jo ikke vært kristne.

Når nå mennesker bare tilføyde enda mer, og de pavelige kirkene handler annerledes enn Kristus lærte, så er det dermed bevist at denne Kirken i sin formastelighet setter seg selv over enn Gudssønnen; for de er ute etter å forbedre hans ord, idet de setter inn handlinger som ikke var etter Gudssønnens vilje, men som han likevel, etter alt det han ga menneskene, helt sikkert også ville ha lært.

Javisst, det fins en Himmeldronning, som etter jordiske begreper også kunne vært kalt Urmoderen og likevel eier reneste jomfruelighet. Men denne er fra evigheten av i de høyeste høydene og var aldri gitt et jordisk legeme!

Det er også henne, riktignok ikke hun selv i virkeligheten, men hennes strålingsbilde, som mennesker i dyp ærefrykt her og der i blant kan «se» eller «fornemme». Gjennom henne kommer det også ofte enda hurtigere hjelp, som man kaller undere.

Å virkelig personlig skue denne Urdronningen vil aldri være mulig selv for den mest modne menneskeånden, siden alle av et slag alltid bare er i stand til å skue ting av samme slag, i henhold til de ubøyelige skapelseslovene. Slik kan det jordiske øyet bare se det jordiske, det finstofflige bare det finstofflige, det åndelige bare det åndelige, og så videre.

Og siden menneske ånden bare kan skue det åndelige som det selv har sprunget ut av, så evner den heller ikke i virkeligheten å se Urdronningen ved selvsyn, som er av et meget høyere slag. Hvis den engang har fått nåden til det, vil den bare se hennes åndelige strålingsbilde, som riktignok fremstår som levende og kan ha en så sterk stråling at det kan bevirke mirakler der hvor det finner en dertil beredt grunn, som er gitt gjennom urokkelig tro eller dyptgående bevegelse i lidelse eller glede.

Dette ligger i det skapelsesvirket som utgår fra og blir båret av den fullkomne Gudsviljen. I dette virke ligger også all hjelp for menneskene fra begynnelsen av og i all evighet, dersom de ikke selv snur ryggen til den når de vil vite bedre.

I skapelsen virker Gud, for den er hans mest fullkomne verk.

Og nettopp ut av denne fullkommenheten måtte det få en jordisk befruktning forut for Gudssønnens jordiske fødsel. Den som påstår det motsatte, tviler på fullkommenheten i Guds verk, og dermed også på Guds egen fullkommenhet, Han som eide den Viljen som skapelsen gikk frem av.

Ubesmittet unnfangelse er en unnfangelse i reneste kjærlighet, som står i motsetning til en unnfangelse i syndig lyst! Men ingen jordisk fødsel uten befruktning.

Hvis denne jordiske unnfangelsen, altså en jordisk befruktning i seg selv ikke kunne ha vært ubesmittet, da måtte jo ethvert morsforhold bli ansett som en besmittelse!

Gjennom skapelsen snakker også Gud, viser tydelig sin Vilje.

Å erkjenne denne Viljen er menneskets plikt. Og Gudssønnen viste i sitt Hellige Ord den rette veien til dette, fordi menneskene ikke anstrengte seg for det og derfor ble mer og mer fanget i skapelsens selvvirkende lover.

Denne uovervinnelige skapelsesveven måtte gjennom uvitenhet og feil anvendelse til slutt tilintetgjøre menneskene, mens det løfter menneskeheten høyt opp når den lever riktig etter Gudsviljen.

Lønn og straff for menneskene ligger i den skapelsesveven som gjennom Guds Vilje selv blir ledet på måte som alltid forblir den samme. I dette ligger også forkastelse, eller frelsen! Det er ubønnhørlig og rettferdig, alltid saklig, uten vilkårlighet.

I dette ligger den usigelige storheten til Gud, hans Kjærlighet og Rettferdighet. Altså i hans verk, som han overlot til menneskene, sammen med mange andre vesenheter, som deres bolig og hjem.

Tiden er inne for at menneskene nå må komme til kunnskap om dette, for med full overbevisning å nå frem til erkjennelsen av Guds virke, som kommer til uttrykk i hans verk!

Da står ethvert jordemenneske urokkelig med den mest frydefulle skaperviljen her på jord, idet han ser opp til Gud i dypeste takknemlighet, fordi erkjennelsen for all tid forbinder ham gjennom kunnskapen!

For å formidle til menneskene slik kunnskap som kan gi dem oversiktlig og forståelig overbevisning om Guds virke i hans Rettferdighet og Kjærlighet, skrev jeg verket «I Sannhetens Lys», som ikke utelater noe, som rommer svar på alle spørsmål, som bringer menneskene klarhet om hvor vidunderlig veiene i skapelsen er, som mange tjenere av hans Vilje bærer.

Men Hellig er bare Gud!