Kyskhet

 

Kyskhet er et begrep som jordemenneskene har snevret så utrolig inn at det slett ikke er noe igjen av den faktiske betydningen; det ble til og med dratt ut i en feil bane, og av det måtte det naturlig følge at dette avviket påførte mange mennesker en fruktesløs trengsel og svært ofte også usigelig lidelse.

Spør hvor dere vil hva kyskhet er. Overalt vil dere få til svar en eller annen form for forklaring av begrepet om den kroppslige uberørtheten, iallfall er det denne oppfatningen jordemenneskene synes er toppen av innsikt.

Dette vitner om en så trangsynt tenkemåte hos menneskene, som underordner seg forstanden, den som selv har trukket opp grensene for alt det jordiske, fordi den med sine evner ikke kan nå lenger med ferdighetene sine, som er født av det jordiske.

Hvor lett ville det da være for et menneske å bli ansett for kysk og bruke det til å skaffe seg et ry for det, mens det soler seg i forfengelig selvforherligelse. Men på den måten kommer det ikke et skritt oppover på veien til de lyse hagene, som er det Paradis som er menneskeåndens lykksalige, endelige mål.

Det er til ingen nytte for jordemennesket om det holder den grovstofflige kroppen uberørt og skitner til ånden sin, for da kan det aldri krysse de tersklene som fører oppover fra det ene trinnet til det andre.

Kyskhet er annerledes enn menneskene tenker seg, den er mye mer omfattende, større, den krever ikke å ta stilling mot naturen; for det ville være en forgåelse mot de lovene som er i sving i Guds skaperverk, og det kan ikke forbli uten skadelige virkninger.

Kyskhet er et jordisk begrep for en Renhet som er guddommelig. For hver enkelt menneskeånd er det en streben etter grovstofflig aktivitet av en skimtet avglans av guddommelig selvsagthet. Renhet er guddommelig, kyskhet er at menneskeånden etterlikner den, altså en åndelig avbildning, som kan og skal bli synlig i den jordiske gjerningen.

Det måtte være tilstrekkelig som grunnlov for hver eneste modnede menneskeånd for at den oppfyller kyskheten. Men på jorden er mennesket, under trykket av mange egenønsker, tilbøyelig til å forespeile seg selv noe som i virkeligheten slett ikke er tilstede i ham, bare for å oppnå oppfyllelsen av ønskene sine.

Selvopptattheten stiller seg øverst og tar ledelsen, og bedøver den virkelig rene viljen! Mennesket vil aldri innrømme dette for seg selv, men lar seg rolig drive med. Når det slett ikke klarer å finne noe annet selvbedrag mer, kaller det ofte det som svært entydig er streben etter å oppfylle tvilsomme egenønsker, for skjebnebestemmelser som man bare må underkaste seg.

Derfor trenger mennesket som rettesnor og holdepunkt andre henvisninger, som lar ham oppleve og innse hva kyskheten egentlig er, hvordan den ligger i Gudsviljen, og den vil at ingen ting her på jorden skal være skilt fra naturen.

I det Guddommelige er Renheten tett forbundet med Kjærligheten! Derfor må mennesket på jorden heller ikke prøve å skille disse, hvis det skal bli ham til velsignelse.

Men også Kjærlighet er på jorden bare et vondt vrengebilde av det den er i virkeligheten. Derfor kan den ikke forene seg med Renhetens virkelige begrep uten at den har forandret seg først.

Jeg gir hermed alle de som streber etter å oppnå kyskhet et råd som gir det holdepunktet som mennesket trenger her på jorden for å leve slik som det er nedfelt i skapelsens lov, på den måten som er Gud til velbehag.

«Den som alltid i sin gjerning også tenker på det at han ikke skal skade mennesket som er hans neste og stoler på ham, ikke foretar seg noe som etterpå kan tynge ham, han vil alltid handle slik at han forblir åndelig ubelastet og er derfor virkelig å kalle kysk!»

Disse enkle ordene, riktig oppfattet, kan vise mennesket, trygt beskyttet, vei gjennom hele skapelsen, og føre ham oppover til de lyse hagene, hans egentlig hjem. Disse ordene er nøkkelen til det rette virke her på jorden; for den sanne kyskheten ligger i dem.

Gudssønnen Jesus uttrykte akkurat det samme med ordene:

«Elsk din neste som deg selv!»

Men dere må vokte dere for å henfalle til de gamle menneskefeilene og på ny tilpasse, og delvis forvrenge, meningen med ordene, slik at de kan tjene menneskets egenformål, berolige dere ved feilslått gjerning og lulle eller sågar lokke medmenneskene inn i uaktsomhet.

Forstå slike ord slik de i Sannhet skal forstås, ikke slik de virker bekvemme og passer til egenviljen deres. Da vil ordene bli til det skarpeste sverd i neven, som dere slå alt mørke med, bare dere vil. La dem bli levende i dere på den rette måten, slik at dere, fulle av takknemlighet, kan favne om livet på jorden som jublende seierherrer.