Moderne åndsvitenskap! Hvor mye samler seg under denne fanen! Hva er det som dermed finner sammen, og hva bekjemper også hverandre under denne fanen! En tumleplass av alvorlig søken, lite viten, store planer, forfengelighet og dumhet, i mange tilfeller også tomt skryt og enda mer den mest skruppelløse forretningssans. I all denne støyende kommersen florerer ikke sjelden misunnelse og grenseløst hat, som til slutt utløser seg i snikende hevntørst av nedrigste art.
Ved slike tilstander er det naturligvis ikke forunderlig at mange mennesker unngår hele denne heksedansen, de skyr den som om de kom til å forgifte seg selv dersom de kom i berøring med den. De har ikke så helt urett heller; for talløse tilhengere av åndsvitenskapen fremviser i sin oppførsel virkelig ikke noe fristende, enda mindre tiltrekkende; alt ved dem maner tvert imot alle mennesker til aller største forsiktighet.
Merkverdig er det at man den dag i dag anser hele feltet for de såkalte åndsvitenskapene, som ofte blir forvekslet med ånde-vitenskap av de som vil vondt eller vet lite, for å være en slags utmark, et allemannseie der hvermann kan drive sitt vesen og uvesen uhindret, ja, til og med tøylesløst og ustraffet.
Man anser det for å være det. Men erfaringene har svært ofte lært at det ikke er slik!
Talløse pionerer på området som var dristige nok til å våge seg noen få skritt innover i forskningen, bare utstyrt med innbilt viten, ble hjelpeløse ofre for sin uaktsomhet. Det sørgelige med det hele er bare det at alle disse ofrene falt, uten at menneskeheten oppnådde det aller ringeste!
Hvert av disse tilfellene skulle jo nå ha vært et bevis for at den veien det ble slått inn på, ikke er den rette, siden den bare bringer skade, og til og med undergang, men ingen velsignelse. Men med en eiendommelig halsstarrighet fortsatte man på denne falske veien, brakte stadig nye ofre; ved hvert støvgrann av nylig oppdagede selvfølgeligheter i den mektige skapelsen lager man stor ståhei, og talløse avhandlinger blir skrevet, som må avskrekke mange alvorlig søkende mennesker, fordi den usikre famlingen i dem blir tydelig merkbar.
All forskning frem til i dag bør man i virkeligheten heller kalle en farlig lek i god mening.
Denne åndsvitenskapenes utmark vil man aldri kunne tre inn i ustraffet, så lenge man ikke allerede på forhånd vet å gjøre regning med de åndelige lovene i deres fulle omfang. Hver gang man bevisst eller ubevisst stritter imot, det vil si «ikke overholder» disse, noe som betyr at man overdriver, må dette i sin uunngåelige vekselvirkning treffe den dristige, useriøse eller lettsindige, som ikke nøye følger eller ikke klarer å følge dem.
Å ville streife gjennom det ujordiske med jordiske midler og muligheter er ikke annerledes enn om man setter et uutviklet barn som ennå ikke er fortrolig med jordiske farer, ut i en urskog og lar det være alene, til tross for at bare et tilsvarende utrustet menneske som er i sin fulle kraft og utviser stor forsiktighet, kan regne med å komme helskinnet fra det.
Det går ikke annerledes med de moderne åndsvitenskapsfolkene med deres nåværende arbeidsmåte, selv om mener det aldri så alvorlig og virkelig våger så mangt for kunnskapens skyld, slik at de kan hjelpe menneskene over en grense de lenge har ønsket å passere.
Som barn står disse forskerne i dag fortsatt ved grensen, hjelpeløse, famlende, uten å kjenne farene som strømmer i mot dem hvert eneste øyeblikk, eller som kan strømme ned over andre mennesker gjennom dem, når deres famlende forsøk riper en flenge eller åpner en dør i de naturlige forsvarsverkene, en dør som for manges del helst hadde forblitt stengt.
Alt det kan man bare kalle lettsindighet, ikke dristighet, så lenge de som vil trenge frem på denne måten, ikke er sikre på at de klarer å takle alle eventuelle farer, ikke bare for seg selv, men også for andre.
Mest uansvarlig handler de «forskerne» som befatter seg med eksperimenter. Det er allerede henvist flere ganger til hypnosens forbrytelse.*
De forskerne som nå på andre måter fortsatt eksperimenterer, begår i de fleste tilfeller den uheldige feilen at de som selv intet vet – for ellers ville de sikkert ikke gjort det – hensetter andre, svært følsomme eller mediale mennesker i magnetisk eller sågar hypnotisk søvn, for dermed å bringe dem nærmere den «hinsidige» verdens kroppslig usynlige innflytelser, i håp om at de da skal kunne høre og iaktta ting som ikke ville vært mulig dersom forsøkspersonen forble i en fullstendig dagbevisst tilstand.
I minst nittifem av hundre tilfeller utsetter de dermed slike mennesker for store farer, som disse ennå ikke er modne for; for alle slags kunstig hjelp til fordypning binder sjelen, og da blir sjelen presset inn i en følsomhet som går lenger enn dens naturlige utvikling ville tillatt.
Følgen er at et slikt offer for forsøkene plutselig sjelelig står på et område hvor den kunstige hjelpen frarøver det den naturlige beskyttelsen, eller som det ikke har noen naturlig beskyttelse mot, for denne beskyttelsen kan oppstå gjennom egen, indre sunn utvikling.
Et slikt ynkverdig menneske må man billedlig forestille seg som om han står avkledd og bundet til en stake, skjøvet langt frem i farlig område som åte, slik at han kan lokke til seg det ukjente livet der, til og med la det virke på seg, slik at han kan gi en skildring av det, eller slik at hans medvirkning bidrar til at ulike virkninger, som at han skiller ut bestemte jordiske substanser gjennom kroppen, også blir synlig for andre.
En slik forsøksperson makter tidvis gjennom den forbindelsen som den fremskutte sjelen må holde med et jordisk legeme, å beskrive alt det som foregår som gjennom en telefon, og formidle det til tilskueren.
Men blir den slik kunstig fremskutte vaktposten angrepet på noe vis, så kan han i mangel på naturlig beskyttelse ikke verge seg, han er hjelpeløst prisgitt, fordi han med medvirkning fra andre bare kunstig ble skjøvet inn i et område som han i sin egen utvikling ennå ikke, eller slett ikke, tilhører. Men den såkalte forskeren som drev ham inn dit av vitebegjær, kan like lite hjelpe ham, siden han selv er fremmed og uerfaren i det området hvor faren kommer fra, og derfor ikke kan gjøre noe for å beskytte ham.
Slik går det til at forskerne blir til forbrytere uten å ville det, og uten at jordisk rettferdighet kan gripe inn mot dem. Men det utelukker ikke at de åndelige lovene øver sin vekselvirkning med full skarphet, og lenker den forskende til sitt offer.
Så mang en forsøksperson ble offer for finstofflige angrep, og disse har med tiden, ofte snart eller umiddelbart, utvirket seg grovstofflig-legemlig, slik at jordisk sykdom eller død følger, uten at det likevel opphever den sjelelige skaden.
Disse iakttakerne som kaller seg forskere, som skyver ofrene sine ut i ukjente områder, står som regel i god jordisk dekning, beskyttet av kroppen og dagsbevisstheten sin, så lenge slike farlige eksperimenter pågår.
Sjelden deler de selv samtidig farene forsøkspersonen møter, slik at altså disse ikke straks slår over på dem. Men ved sin jordiske død, ved overgangen til den finstofflige verden, må de, fordi de er lenket til ofrene, i hvert fall bevege seg dit hvor disse eventuelt ble revet hen, for først sammen med dem kan de langsomt stige oppad igjen.
Den kunstige fordrivelsen av en sjel inn i et annet område må ikke alltid forstås slik at sjelen trer ut av kroppen og svever av sted til en annen region. I de fleste tilfeller forblir sjelen i ro i kroppen. Den blir bare gjennom magnetisk eller hypnotisk søvn gjort unaturlig følsom og mottakelig, slik at den reagerer på mye finere strømninger og påvirkninger enn det ville vært mulig for den i dens naturlige tilstand.
Det finnes selvsagt ingen fullkraft i denne unaturlige tilstanden, som den ellers ville hatt, hvis den av selv hadde kommet så langt gjennom indre utvikling og derved stått fast og sikkert på denne nye, forfinede grunnen, og møtt alle påvirkninger med den samme styrken.
Denne mangelen på sunn fullkraft fører gjennom det tilgjorte til en ulikhet som må bringe forstyrrelser i sitt kjølvann. Følgen av det er absolutt uklarhet i alle fornemmelser, og dette fører til at det oppstår forvrengninger av virkeligheten.
Årsakene til de falske rapportene, til de talløse feiltakelsene, er det alltid forskerne selv som skaper gjennom sin skadelige overdriving. Dette er grunnen til at så mangt som allerede foreligger i de mange «utforskede» tingene fra det okkulte området, ikke vil stemme overens med streng logikk. De inneholder talløse feiltagelser, som ennå ikke er erkjent som sådanne.
Ved disse åpenbart falske veiene oppnår man absolutt ingen ting som bare noenlunde kunne vært menneskene til en viss nytte eller velsignelse.
Men i virkeligheten kan bare det som hjelper dem oppad, eller som i det minste viser dem en vei til dette, være til nytte for menneskene. Men ved disse eksperimentene er alt det på forhånd og for alltid fullstendig utelukket!
Men med kunstig hjelp lykkes en forsker av og til likevel i å drive et eller annet sensibelt etter medialt menneske ut av den jordisk-grovstofflige kroppen og inn i den finstofflige verden som omgir ham nærmest, men ikke en hårsbredd høyere enn dit hvor denne ifølge sin indre beskaffenhet uansett hører til. Tvert imot, med kunstig hjelp klarer han ikke engang å bringe ham dithen, men alltid bare inn i de omgivelsene som er alt det jordiske nærmest.
Men disse omgivelsene som er aller nærmest det jordiske, kan bare romme det av det hinsidige som ennå er tett jordbundet, som gjennom sin mindreverdighet, sine laster og sin lidenskap forblir lenket til jorden.
Selvfølgelig vil også noe mer fremskredent oppholde seg her og der i disse omgivelsene forbigående. Men det kan man ikke vente hver gang. Noe høyt kan av rent naturlovmessige grunner ikke befinne seg der. Heller ville verden gå av sine hengsler, eller … det måtte da være om det fantes et feste i et menneske til forankring av Lyset!
Men at man kan søke dette i en forsøksperson eller i en slik famlende forsker, er lite trolig. Altså forblir alle eksperimenter like farlige og meningsløse.
Det er også helt sikkert at noe virkelig høyere ikke kan komme i nærheten av et medium, enda mye mindre tale gjennom det, hvis ikke et videreutviklet menneske, som renser alt det grovere, er tilstede. Materialiseringer av de høyere sirkler er utelukket allerede i utgangspunktet, i alle tilfeller når det gjelder de populære komiske lekene med banking, bevegelse av gjenstander osv. Det gapet er altfor stort til at man uten videre kan slå bro over det.
Alle disse tingene kunne tross et medium bare bli utført av slike hinsidige som ennå er tett forbundet med materien. Hadde det vært mulig på noen annen måte, altså, at noe høyere så lett kunne sette seg i forbindelse med menneskeheten, så hadde jo Kristus overhode ikke behøvd å bli menneske, men kunne ha oppfylt sin misjon også uten dette offeret**. Men menneskene av i dag er sikkert ikke høyere sjelelig utviklet enn på Jesu tid på jorden, slik at det ikke er sannsynlig at en forbindelse med Lyset er lettere å få i stand nå enn dengang.
Nå sier imidlertid åndsvitenskapsmennene at de i første rekke har som målsetting å påvise liv i det hinsidige, nærmere bestemt liv som fortsetter etter den jordiske døden, at det under den nå allment rådende skepsis krever svært sterkt og grovt skyts, altså jordisk håndgripelige bevis, for å slå en bresje i motstandernes forsvarsstilling.
Men denne begrunnelsen unnskylder ikke at menneskesjeler på så lettferdig vis igjen og igjen blir satt på spill!
Dessuten er det overhodet ikke tvingende nødvendig at man på død og liv skal overbevise vrangvillige motstandere! Det er jo kjent at disse ikke ville vært villige til å tro om så en engel kom rett fra Himmelen for å forkynne dem Sannheten. Etter at den hadde vært her ville de bare påstå at det hadde vært en massehallusinasjon, eller brukt en annen unnskyldning. Og hvis det legges frem noe eller noen som helst som forblir jordisk, altså ikke forsvinner igjen eller blir usynlig, så finnes det andre unnskyldninger igjen, nettopp fordi det ville vært for jordisk for de som absolutt ikke vil tro på det hinsidige.
De ville ikke veket tilbake for å fremstille et slikt bevis som bedrag, og mennesket som en fantast, fanatiker eller en bedrager. Uansett om det er for jordisk eller for ujordisk eller begge deler – noe vil de alltid ha å utsette og tvile på. Og dersom de overhodet ikke har noe annet å ty til, så driver de skittkasting, går også over til sterkere angrep og viker ikke tilbake for voldelige overgrep.
Det er ikke verdt å ofre noe for å overbevise disse, og enda mindre mange av de såkalte tilhengerne. De har en merkelig type hovmod som skyldes deres som regel noe uklare og fantastiske tro på livet i det hinsidige, så de innbiller seg å kunne stille visse krav til det, for at de må «se» eller «oppleve» noe. De venter at førerne skal gi dem tegn i det hinsidige som lønn for at de er så dyktige.
Direkte latterlig virker ofte i den sammenhengen de selvfølgelige forventningene de går rundt med, samt det bedrevitende, velvillig overbærende smilet, som er en fasade for deres egentlige uvitenhet. Det er gift å ville gi disse massene ideer; for da de tror seg å vite så mangt, for dem gjelder ikke eksperimentene som stort mer enn velfortjente underholdningstimer, der hinsidige skapninger skal bekle rollen som revyartister.
Men la oss nå engang se bort fra de store eksperimentene og betrakte de små, for eksempel spiritistiske seanser. Disse er på ingen måte så harmløse som man tror, men er med sin uhyre lette utbredelsesmulighet en svært alvorlig fare!
Enhver burde bli advart mot dette! Vitende må snu seg med gru når de ser hvor lettferdig man omgås disse tingene. Hvor mange av tilhengerne søker å vise sin «viten» i mange kretser ved at de oppfordrer til forsøk med spiritisme, eller i familier enten smilende eller hemmelighetsfullt hviskende innfører den nesten lekende lette øvelsen med bokstaver og glass eller et annet hjelpemiddel, som ved lett håndspåleggelse blir ledet eller trukket bort til forskjellige bokstaver, og slik danner ord.
Med uhyggelig hurtighet har dette utviklet seg helt til selskapsleker, der det blir bedrevet under latter, spott og ofte behagelige gys.
Daglig sitter da familier med eldre og yngre damer sammen ved et lite bord, eller alene foran bokstaver tegnet på papp, som, hvis mulig, sågar må være tegnet i helt bestemte former, for at det ikke skal mangle dette hokuspokus som stimulerer fantasien, som forøvrig er helt unødvendig her; for det ville gå også uten dette, når den angjeldende personen bare noenlunde er tilbøyelig til det. Og dem er det utallige av!
De moderne åndsvitenskapsmenn og lederne av de okkulte foreningene gleder seg over dette, siden det jo blir dannet virkelige ord og setninger på denne måten, som den utøvende ikke har tenkt ut, hverken bevisst eller ubevisst. På denne måten må han bli overbevist og øke det «okkultes» tilhengerskare.
Skriftene til okkulte retninger gjør oppmerksom på det, foredragsholdere gjør seg til talsmenn for det, det blir produsert og solgt utstyr som letter all dette ugagnet, og slik opptrer nesten den samlede okkulte verden som mørkets dyktige håndlangere, i den ærlige overbevisning at de dermed er Lysets prester!
Disse hendelsene alene beviser den fullstendige uvitenheten som ligger i de okkulte bestrebelsene av denne typen! De viser at ingen av dem er virkelig seende! Det kan ikke gjelde som motbevis at det her og der en gang har utviklet seg et eller annet godt medium fra denne spede begynnelsen, eller snarere, noe som er riktigere, hvis et godt medium i starten ble med på dette en viss tid.
De få menneskene som allerede på forhånd er eslet til det, har i sin egen naturlige utvikling en helt annen beskyttelse, som nøyaktig overvåker hvert trinn, og andre må klare seg uten denne. Men også denne beskyttelsen virker bare ved naturlig egenutvikling, uten noe kunstig påtrykk! For det er bare i det naturlige at det som en selvfølge ligger en beskyttelse.
Så snart det bare kommer det minste påtrykk, det være seg gjennom personens egne øvelser eller noe som andre utfører gjennom magnetisk søvn eller hypnose, så blir det unaturlig, og på den måten passer det ikke lenger inn i de naturlige lovene, som er det eneste som kan gi beskyttelse. Kommer det nå også uvitenhet til, slik den for tiden er til stede overalt, så er ulykken ute. Viljen alene vil aldri kunne erstatte ferdighet, når det kommer til handling. Men ingen skal overskride sine ferdigheter.
Det er selvfølgelig ikke utelukket at med de hundretusener som befatter seg med disse farlige lekene, har noen virkelig kommet ustraffet fra det og har god beskyttelse. På samme måte blir mange bare skadet slik at det jordisk ennå ikke er merkbart, slik at de først etter at de har krysset over, må innse hvilke dumheter de egentlig har begått. Men det fins også mange som allerede har fått synlig jordisk mén av det, om de enn i sitt jordiske aldri vil innse den egentlige årsaken.
Av denne grunn må den finstofflige og åndelige prosessen som foregår under disse lekene, en gang bli forklart. Den er like enkel som alt i skapelsen og langt fra like komplisert, men likevel også vanskeligere, enn mange tenker seg.
Slik som jorden er nå, har mørket, på grunn av menneskehetens vilje, fått overtaket over alt det materielle. Alt det materielle står altså i så godt som sitt eget, velkjente terreng og er derfor også i stand til å ytre sin virkning fullt ut i det materielle. Det er altså her i sitt element, det kjemper i velkjent terreng. Gjennom dette har det for tiden overtaket over Lyset i alt det materielle, altså grovstofflige.
Følgen av det er at mørkets kraft blir sterkere enn Lysets i alt det materielle. Men ved denslags leker, som spiritisme osv., kommer lyset, altså det høye, nå overhodet ikke i betraktning. Vi kan i høyden snakke om noe dårlig, altså mørke, og noe bedre, altså lysere.
Benytter nå et menneske et bord eller et glass eller i det hele tatt en eller annen grovstofflig gjenstand, så begir han seg dermed ut på den slagmarken som mørket er fortrolig med. Et terreng som alt mørkt kaller sitt eget. Dermed innrømmer man mørket allerede fra starten av en kraft som personen ikke kan reise noen tilsvarende beskyttelse mot.
La oss en gang se på et spiritistisk foretagende, eller også bare en selskapslek ved bordet, og la oss da forfølge de åndelige eller rettere sagt finstofflige prosessene.
Hvis et eller flere mennesker stiller seg opp ved bordet i den hensikt å bruke det til å komme i forbindelse med det hinsidige, om man nå merker forbindelsen som bankelyder eller, som er mer vanlig, ved at bordet beveger seg, for å forme ord av disse tegnene, så vil i første rekke også mørket bli trukket nærmere sammen med materien, og det overtar å føre ordet.
Med stor behendighet anvender de hinsidige ofte høyttravende ord, bruker menneskenes for dem akk så lettleste tanker til å prøve å besvare dem på den ønskede måten, men i alvorlige spørsmål fører de dem jo alltid på villspor, og når det skjer ofte, prøver mørket etterhvert å få dem under sterkere og sterkere innflytelse og slik langsomt, men sikkert, dra dem til seg. Da er de alltid svært dyktige til å la de som er villedet, sveve i troen på at de går oppover.
Men hvis til å begynne med, eller ved en eller annen anledning, en avdød slektning eller venn skulle melde seg til orde gjennom bordet, noe som forekommer svært ofte, så lar bedraget seg gjennomføre enda lettere. Menneskene vil innse at det virkelig må være en bestemt venn som gir seg til kjenne, og deretter tro at det alltid er ham, når det kommer ytringer av noe slag gjennom bordet og bekjentes navn blir nevnt som opphavsmann.
Men det er ikke tilfellet! Ikke bare at det stadig iakttagende mørket snedig anvender navnet for å gi villedningen et mest mulig troverdig anstrøk og tilkjempe seg de spørrendes tillit, men det går til og med så langt at en av de mørke griper inn midt i en av den virkelige vennens påbegynte setninger og fullfører denne på en villedende måte. Da inntreffer det saksforholdet, som mange ikke kjenner, at det var to som var opphavet til en setning som ble ytret flytende og sammenhengende. Først den virkelige og kanskje helt lyse, altså renere vennen, og så en av de mørke, som vil en vondt, uten at spørsmålsstillerne merker noe til det.
Det er lett å tenke seg konsekvensene av dette. Den som har tillit, blir narret og rystet i sin tro. Motstanderne bruker prosessen til å styrke sin spott og sin tvil, innimellom til å gå til heftige angrep mot hele saken. Men i virkeligheten har begge urett, noe som bare skyldes den uvitenheten som ennå hviler over hele dette området.
Men prosessen foregår i full naturlighet: Hvis en lysere, virkelig venn er til stede ved bordet, for å etterkomme den spørrendes spørsmål og å gi seg til kjenne, og en mørk trenger seg frem, så må denne lysere vike bort derfra, siden den mørkere gjennom bordets formidlede materie kan utfolde en større kraft, fordi alt det materielle nå er mørkets egentlige område.
Den feilen begår mennesket som velger det materielle og slik på forhånd skaper ujevne forhold. Det tette, tunge, altså mørke står allerede nærmere det grovstofflig materielle enn det lyse, rette, lettere, og kan gjennom den tettere forbindelsen utfolde større kraft.
Men på den annen side har også det lysere, det som ennå formår å vise seg gjennom det materielle, på samme måte fortsatt en tetthet som til en viss grad er i nærheten av denne, ellers ville ingen ytring gjennom en forbindelse via materien overhodet ære mulig lenger. Det forutsetter i utgangspunktet at man kan komme seg nærmere materien, noe som igjen trekker med seg faren for at mørket smitter av på en så snart materien skaper forbindelsen til mørket.
For å unngå denne faren har den lysere ikke noe annet valg enn snarest å trekke seg tilbake fra materien, altså fra bordet eller et annet hjelpemiddel, så snart en mørk griper etter vedkommende, for å sjalte ut mellomleddet, som ville ha dannet en bro over den naturlige, skillende og altså beskyttende kløften.
Da er det i slike tilfeller ikke lenger til å unngå i det hinsidige at det mennesket som eksperimenterte ved hjelp av bordet må bli prisgitt de lavere påvirkningene. Han har jo riktignok heller ikke villet noe annet gjennom sin egen handling; for manglende kjennskap til lovene kan ikke beskytte ham her heller.
Disse prosessene vil for mange oppklare mye som hittil var uoppklart, mange gåtefulle selvmotsigelser finner sin løsning, og forhåpentligvis vil mange mennesker nå også holde hendene unna slikt farlig leketøy!
På samme utførlige måte kan man nå også skildre farene ved alle andre eksperimenter, som er mye større og sterkere. Men det får foreløpig være nok med disse mest vanlige og utbredte tingene.
Bare en fare til skal være nevnt. Gjennom denne typen spørsmålsstilling og jakten på svar og råd gjør menneskene seg svært uselvstendige og avhengige. Det motsatte av det som er meningen med jordelivet.
Det er feil vei i alle retninger! Den bringer bare skade, ingen nytte. Da åler man seg langs bakken, der det er fare for alltid igjen å støte på ekkelt kryp, da bruker man opp kreftene sine og til slutt blir man liggende utslått på halvveien … for ingenting!
Men med denne «forskerviljen» blir også det hinsidige påført stor skade!
Mange mørke blir med dette gitt anledning, de blir til og med direkte ført ut i fristelse, til å begå ondskap og belaste seg med ny skyld, som de ellers ikke så lett ville kommet til. Men andre blir hindret i å strebe oppad fordi ønskene og tankene fortsatt er bundet.
Ved klar iakttakelse av dette forskervesenet virker det ofte så barnslig egenrådig, så gjennomtrengende gjennomsyret av den mest hensynsløse egoismen, men samtidig også så ubehjelpelig, at man hoderystende må spørre seg selv hvordan det i det hele tatt er mulig at noen vil åpne et område for allmennheten som han selv ikke engang kjenner så mye som en håndsbredd av.
Feil er det også at hele denne utforskningen foregår fullt synlig for den brede offentligheten. Dermed blir det ryddet klar bane for fantaster og sjarlataner, og det blir gjort vanskelig for menneskeheten å fatte tillit.
Dette har aldri noensinne skjedd i noen sak. Og enhver forskning som en i dag fullt ut anerkjenner har lykkes, har i løpet av sin tidligste utforskning ofte opplevd at ting har slått feil. Men man delte ikke på samme måte denne opplevelsen med offentligheten! Den blir utslitt av dette og mister med tiden enhver interesse. Følgen er at når man endelig finner Sannheten, da har man allerede tapt hovedkraften i en omveltende og gjennomslående begeistring. Menneskeheten formår ikke å live seg opp til en jublende glede som overbevisende river alt med.
Tilbakeslagene når man erkjenner falske veier blir til skarpe våpen i hendene på mange fiender, som med tiden kan inngi hundretusener av mennesker slik en mistenksomhet at disse armeste ikke lenger alvorlig vil sette Sannheten på prøve når denne trer fem, av lutter frykt for å bli lurt på ny! De lukker ørene sine, som de ellers ville ha åpnet, og forsømmer slik det siste tidsrommet som ennå kunne gi dem anledning til å stige opp til Lyset.
Dermed har da mørket oppnådd en ny seier! Takken kan den rette til forskerne, som gikk det til hånde, og som gjerne og stolt svinger seg opp til å lede den moderne åndsvitenskapen!