Om å tie

 

Rykker en tanke opp i deg, så hold den igjen, ikke uttal den med en gang, men du skal nære den; for å holde den tilbake i taushet fortetter den slik at den øker i kraft, som damp under mottrykk.

Trykket og fortettingen frembringer egenskapen til en magnetisk aktivitet etter loven om at alt det sterkere trekker til seg alt det svakere. Liknende tankeformer blir derigjennom tiltrukket fra alle kanter, holdt fast, og forsterker kraften til den egne opprinnelige tanken mer og mer, og virker likevel slik at den først produserte formen blir avslepet når fremmede former samler seg inntil den, forandrer seg og får vekslende skikkelser frem til den er moden. Alt dette føler du vel i deg, men du tenker alltid at det bare er din egen vilje. Men du gir aldri fullt ut din egen vilje i noen sak, du har alltid med noe som er fremmed!

Hva forteller denne prosessen deg?

At bare i sammenslutningen av mange enkeltheter kan det bli skapt noe fullkomment! Skapt? Er det riktig? Nei, for det er formet! For i virkeligheten er det ikke noe nytt å skape, her dreier det seg i alle ting bare om nye former, siden alle enkeltheter allerede består i den store skapelsen. Men disse enkelthetene skal settes i tjeneste for fullkommengjørings vei, gjennom sammenslutning.

Sammenslutning! Ikke gå lett henover det, men prøv å fordype deg i dette begrepet, at modenhet og fullkommenhet blir oppnådd gjennom sammenslutning. Setningen hviler i hele skapelsen som en kostelig skatt, som vil bli funnet! Det er inderlig forbundet med loven om at bare når det blir gitt, kan det også bli mottatt. Og hva betinger den rette oppfatningen av disse setningene? Altså opplevelsen? Kjærlighet! Og derfor står kjærligheten også som høyeste Kraft, som ubegrenset makt i den store Værens hemmeligheter!

Slik sammenslutningen ved en enkelt tanke danner, sliper og former, slik er det med mennesket selv og med hele skapelsen, som i den evigvarende sammenslutningen av bestående enkeltformer gjennom viljens kraft blir gjenstand for ny utforming, og slik blir veien til fullkommenhet til.

Et enkelt menneske kan ikke tilby deg fullkommenhet, men hele menneskeheten i særpregets mangfold! Hver enkelt har noe som ubetinget hører til helheten. Og dette er årsak til at det kommer en som er langt fremskreden, som ikke lenger kjenner alle jordiske begjær, som elsker hele menneskeheten, fordi bare hele menneskeheten kan la de gjennom lutring frilagte strengene i sin modne sjel klinge til akkorden av himmelsk harmoni. Han bærer harmonien i seg, siden alle strenger er i svingning!

Tilbake til den tanken som tiltrakk seg de fremmede formene og derved ble sterk og stadig sterkere. Til slutt går den henover deg i fastsluttede kraftbølger, gjennombryter din egen persons aura og påvirker omgivelsene rundt. Menneskeheten kaller dette personlig magnetisme. Uinnvidde sier: «Du utstråler noe!» Hver etter sin egenart, ubehagelig eller behagelig. Tiltrekkende eller frastøtende. Det kjennes!

Men du utstråler ikke ut noe! Prosessen med å skape følelse i andre har sitt opphav i at du magnetisk tiltrekker deg alt det som er åndelig likeartet. Og denne dragningen gjør seg merkbar for de nærmeste. Men også i dette ligger vekselvirkningen. I forbindelsen føler den andre da tydelig din styrke, og gjennom dette blir «sympatien» vekket.

Hold deg alltid for øye: Alt åndelig er, uttrykt i henhold til våre begreper, magnetisk, og det er også kjent for deg at det sterkere alltid overvinner det svake gjennom tiltrekning, oppsuging. På den måten blir «også det lille som den fattige (svake) eier, tatt fra ham». Han blir avhengig.

I dette ligger det ikke noen urett, men det blir tvert imot fullbyrdet ifølge de guddommelige lover. Mennesket behøver bare finne motet til å ville riktig, og så er han beskyttet mot dette.

Men nå reiser du vel spørsmålet: Hva hvis alle vil være sterke? Når man ikke kan ta noe fra noen lenger? Da, kjære venn, vil det bli en frivillig utveksling, og til grunn for den ligger loven om at bare når det gis kan det også mottas. Det vil ikke føre til noen stillstand av den grunn, for alt mindreverdig er utslukket.

Dette er grunnen til at mange gjennom treghet blir avhengige i ånden, ofte til slutt knapt nok er i stand til å fostre egne tanker.

Det må understrekes at bare det likeartede blir tiltrukket. Derav ordtaket: «Like barn leker best.» Slik vil de som drikker alltid finne hverandre, røykere har «sympatier», pratmakere, spillere og så videre; men også de edle finner sammen for et høyt formål.

Men nå fortsetter det: Det som åndelig tilstreber hverandre, vil til slutt også gi seg fysiske utslag, siden alt åndelig også brer seg utover i det grovstofflige, og dette medfører at vi må ta hensyn til loven om tilbakevirkning, fordi en tanke alltid holder forbindelsen med opphavet og i denne forbindelsen bevirker tilbakestråling.

Her snakker jeg alltid bare om de virkelige tankene, som bærer i seg den sjelelige fornemmelsens livskraft. Ikke i sløsingen med hjernesubstansens krefter, som er betrodd deg som verktøy, og som bare former flyktige tanker, som bare viser seg som en ør runddans av konturløse dunster, og som heldigvis blafrer vekk snart. Slike tanker koster deg bare tid og kraft, og på den måten ødsler du bare et gode som er blitt betrodd deg.

Grubler du for eksempel dypt og alvorlig over noe, så vil taushetens makt la denne tanken bli sterkt magnetisk, den vil trekke til seg alt liknende og blir på den måten befruktet. Den modner og trer ut over rammen av det tilvante, trenger på denne måten til og med inn også i andre sfærer, og får derfra tilstrømning fra høyere tanker … inspirasjonen! Derfor må grunntanken i en inspirasjon utgå fra deg selv, i motsetning til medialitet, må slå en bro til det hinsidige, den åndelige verden, for der bevisst å øse av en kilde.

Derfor har inspirasjon ikke noe å gjøre med medialitet.

Gjennom dette vil tanken bli fullmoden i deg. Du går til virkeliggjøringen av den og bringer, fortettetgjennom din kraft, det til utførelse, som allerede i utallige enkeltheter fra før svevde som tankeformer i verdensaltet.

På denne måten tar du det som forlengst åndelig består, og med sammenslutningen og fortettingen skaper du en ny form! På den måten er det alltid bare formene i hele skapelsen som forandrer seg, idet alt det andre er evig og uforgjengelig.

Ta deg i akt for forvirrede tanker, for all flathet i tenkningen. Flyktighet hevner seg bittert, for det vil raskt redusere deg til en tumleplass for fremmed innflytelse, og dette vil svært lett gjøre deg gretten, lunefull og urimelig mot dine nærmeste omgivelser.

Har du en virkelig tanke og holder fast ved den, så må til slutt den samlede kraften også trenge seg hen til virkeliggjøringen; for enhver tilblivelsesprosess er fullstendig åndelig, siden enhver kraft bare er åndelig! Det som da blir synlig for deg, er alltid bare de siste virkningene av en forutgående åndelig-magnetisk prosess, som alltid foregår regelmessig etter en fastsatt orden.

Iaktta, og når du virkelig tenker og føler, vil du snart få bevis for at alt egentlig liv i Sannhet barekan være det åndelige, og bare der kan opphavet og også utviklingen ligge. Du må komme til den overbevisningen at alt det som du ser med dine fysiske øyne egentlig bare er det som fremtrer som virkning av den evig aktive ånden.

Enhver handling, selv den minste bevegelsen til et menneske, er jo på forhånd alltid åndelig villet. Kroppene er derved bare verktøy som ånden gir liv, verktøy som selv først kom til fortetning gjennom åndens Kraft. Slik er også trær, steiner og hele jorden. Alt får liv, blir gjennomstrømmet, drevet av den skapende ånden.

Men siden hele materien, altså det jordisk synlige, bare er virkninger av det åndelige livet, så vil det ikke falle deg vanskelig å forstå at også de jordiskeforholdene danner seg alt etter arten av åndslivet i våre nærmeste omgivelser. Det som følger logisk av dette, er klart: Mennesket selv er gjennom skapelsens viselige innretning gitt kraft til å forme omstendighetene ved hjelp av Skaperens egen Kraft. Lykkelig er han som bare bruker den til det gode. Men ve ham om han lar seg forlede til å benytte den til det dårlige!

Ånden er ved mennesket bare omgitt og formørket gjennom det jordiske begjæret som henger på ham som slagg, tynger ham og trekker ham ned. Hans tanker er nå viljesakter, og Åndens Kraft hviler i dem. Mennesket kanbestemme om det vil tenke godt eller ondt, og kan dermed styre den guddommelige Kraften til det gode såvel som til det onde! I dette ligger det ansvaret som mennesket bærer; for lønn eller straff uteblir ikke, siden alle følgene av tanker kommer tilbake til utgangspunktet gjennom den inntrufne vekselvirkningen, som aldri svikter, og som her er helt urokkelig, altså ubønnhørlig. Dermed også ubestikkelig, streng, rettferdig! Sier man jo ikke det samme om Gud?

Når mange trosmotstandere i dag ikke lenger vil vite av en Guddom, så kan ikke det endre noe ved de kjensgjerningene jeg har anført. Folk behøver bare å utelate det lille ordet «Gud», fordype seg alvorlig i vitenskapen, så finner de akkurat det samme, bare uttrykt med andre ord. Er det ikke latterlig å krangle om dette fremdeles?

Naturlovene kommer ikke noe menneske utenom, ingen makter å svømme imot dem. Gud er den Kraften som driver naturlovene; Kraften som ingen har kunnet fatte, ingen se, men hvis virkning enhver må se, fornemme og iaktta daglig, hver time, ja i brøkdelene av ethvert sekund, hvis han bare vil se, i seg selv, i hvert dyr, hvert tre, hver fiber i et blad, når det svulmende brister frem fra hylsteret sitt for å komme til lyset.

Er det ikke blindhet å hardnakket motsette seg dette, så lenge alle, også disse stivsinnede løgnerne selv, bekrefter og anerkjenner eksistensen av denne Kraften? Hva er det som nå hindrer dem i å kalle denne anerkjente Kraften Gud? Er det barnslig trass? Eller er det en viss skam å måtte innrømme at de gjennom hele den lange tiden trassig forsøkte å benekte noe som de hele tiden har vært klar over eksisterte?

Neppe noe av alt det. Årsaken vil nok være at mennesket fra så mange sider får fremvist vrengebilder av den store Guddommen, som de ved alvorlig granskning ikke klarte å være enige i. Guddommens altomfattende og altgjennomtrengende Kraft må jo bli forminsket og fornedret ved forsøket på å presse den inn i et bilde!

Ved dyp ettertanke lar ikke noe bilde bringe seg i harmoni med dette! Nettopp fordi ethvert menneske bærer Gudstanken i seg, stritter han anelsesfullt imot enhver innsnevring av den store, ufattelige Kraften som skapte, som leder ham.

Dogmet er skyld i en stor del av de som i sin motstrid prøver å overskride ethvert mål, svært ofte mot den vissheten som lever i deres indre.

Men den timen er ikke fjern da åndelig oppvåkning kommer! Der man tyder Frelserens ord riktig, begriper hans store frelsesverk riktig; for Kristus brakte frelse fra mørket idet han viste veien til Sannheten, som menneske viste veien til de lyse høydene! Og med blodet på korset presset han inn overbevisningens segl!

Sannheten var aldri en annen enn den var allerede dengang, og er i dag, og ennå vil være om titusener av år, for den er evig!

Lær derfor å kjenne lovene som ligger i hele skapelsens store bok. Å føye seg etter disse vil si: å elske Gud! For du bringer derved ingen misklang i harmonien, men du bidrar til å forme akkorden til full høyde.

Om du nå sier: jeg underkaster med frivillig de bestående naturlovene, fordi det er til mitt eget beste, eller om du sier: jeg føyer meg etter Viljen til den Gud som åpenbarer seg i naturlovene … er det en forskjell i virkningene av dette? Kraften er der, og du anerkjenner den, må jo anerkjenne den, fordi du ikke har noe annet igjen du kan gjøre, så lenge du overveier noe …og dermed anerkjenner du din Gud, Skaperen!

Og denne Kraften virker i deg også når du tenker! Så ikke misbruk den til det onde, men tenk godt! Glem aldri: Når du fostrer tanker, bruker du guddommelig Kraft, og med den evner du å oppnå det reneste, høyeste!

Prøv da å aldri glemme at alle følgene av din tenkning alltid faller tilbake på deg selv, alt etter kraften, størrelsen og rekkevidden til virkningen av tankene, i det gode som i det onde.

Men siden tanken er åndelig, kommer følgene tilbake åndelig. De treffer deg derfor, uansett om her på jord eller etter din bortgang i det åndelige. De er jo, som åndelige, heller ikke bundet til materien. Det resulterer i at kroppens forfall ikke opphever en gjenløsning! Gjengjeldelsen i tilbakevirkningen kommer sikkert, før eller siden, her eller der, bestemt.

Den åndelige forbindelsen forblir fast til alle dine gjerninger; for også de jordiske materielle verkene har jo også åndelig opphav gjennom den unnfangende tanken, og fortsetter å bestå også når alt det jordiske har forgått. Derfor heter det så riktig: «Dine verk venter deg, forsåvidt som gjenløsningen i tilbakevirkningen ennå ikke har truffet deg.»

Er du ved tilbakevirkningen ennå, eller igjen, her på jorden, så ytrer da kraften av følgene i det åndelige seg alt etter sin art i det gode som i det onde gjennom forholdene; dine omgivelser eller direkte på deg selv, på kroppen din.

Her skal det igjen helt ettertrykkelig understrekes: det sanne egentlige livet foregår i ånden! Og det kjenner hverken tid eller rom, derfor heller ingen atskillelse. Det står over jordiske begreper. Av denne grunn treffer følgene deg hvor du enn er, til den tiden da etter evige lover virkningene vender tilbake til utgangspunktet. Dette medfører ikke at noe går tapt, det er sikkert at det kommer.

Dette besvarer jo også det allerede så ofte stilte spørsmålet om hva det kommer av at åpenbart gode mennesker ofte har tungt å lide her i jordelivet, slike at det blir ansett som en urett . Det er gjenløsninger som må treffe dem!

Nå kjenner du svaret på dette spørsmålet; for din nåværende kropp har ingen betydning i dette. Kroppen din er jo ikke du selv, den er ikke hele ditt «jeg», men et verktøy, som du har valgt deg eller som du måtte ta, alt etter de svevende lovene til det åndelige livet, som du også kan kalle kosmiske lover, hvis de forekommer deg mer forståelige slik. Det aktuelle jordelivet er bare et kort avsnitt av din egentlige tilværelse.

En nedslående tanke, hvis det ikke hadde vært mulig å unnslippe det, hvis ingen makt beskyttende hadde motvirket det. Hvem måtte ikke da miste motet, når han våkner til det åndelige, og ønsker å sove enda bedre enn i den gamle tralten. Han vet jo ikke hvor mye som venter ham, hva som ennå treffer ham i sin tilbakevirkning fra tidligere! Eller, som folk sier; «Hva han har å gjøre opp for.»

Men vær ubekymret! Med oppvåkningen har det også blitt tegnet en vei for deg i den viselige innretningen til den store skapelsen, gjennom denne kraften i den gode viljen, på hvilken jeg allerede har gjort særlig oppmerksom på, og som demper eller helt skyver til side farene ved den Karma som blir utløst.

Også dette la Faderens Ånd i din hånd. Kraften til den gode viljen slår en ring om deg som er i stand til å bryte ned det vonde som trenger seg på, eller i det minste svekker det i svært stor grad, akkurat slik atmosfæren beskytter jordkloden.

Men kraften i den gode viljen, dette sterke vernet, blir fostret og fremmet gjennom taushetens makt.

Derfor roper jeg ennå en gang inntrengende til dere som søker:

«Hold tenkningens arnested rent, og utøv deretter fremfor alt den store taushetens makt, hvis dere vil stige opp.»

Faderen har lagt kraften til alt i dere allerede! Dere må bare ta den i bruk!