Sedelighet

 

En mørk tordensky hviler over menneskeheten. Det er lummert i luften. Den enkeltes sensibilitet arbeider under knugende trykk, tregt. Overstadig anspent er bare nervene, som virker på kroppens følelses- og driftsliv. Kunstig ansporet av villfarelser som er skapt av feil oppdragelse, feil innstilling og selvbedrag.

Mennesket av i dag er i så henseendet ikke normalt, men bærer med seg en sykelig, inntil det tidoble høynet seksuell drift, som han i hundrevis av former og måter prøver å bygge opp en kult for, noe som må bli til fordervelse for hele menneskeheten.

Smittsomt, overført som peststank, virker alt dette med tiden også på de som ennå krampaktig prøver å klamre seg til et ideal, som dunkelt foresvever dem i deres halvbevissthets gjemmer. Vel strekker de forlangende ut sine armer etter det, men med et sukk lar de dem igjen og igjen synke, håpløse, fortvilet, når blikket deres faller på omgivelsene.

I nummen avmakt ser de med gru med hvilken rasende fart det klare blikket for sed og usedelighet blir tilslørt, dømmekraften går tapt og fatteevnen i dette blir så forvandlet at man svært raskt godtar som helt naturlig og ikke engang finner noe påfallende ved så mye som bare for kort tid siden ville ha utløst avsky og forakt.

Men snart er begeret fullt til randen. Det må komme en fryktelig oppvåkning! Allerede nå farer plutselig en slags sky engstelighet over disse sansepiskede massene, helt mekanisk, ubevisst. Usikkerheten griper i et øyeblikk mangt et hjerte; men til oppvåkningen, til klar fornemmelse av deres uverdige fremferd, kommer det ikke. Derpå setter dobbelt iver inn, for å riste av seg eller til og med overdøve slik «svakhet» eller «siste rester» av foreldet sinnelag.

Fremskritt må til, koste hva det vil. Men man kan bevege seg fremover i to retninger. Opp- eller nedover. Som man velger. Og slik som det står nå, slik stillingen er nå, går det utfor med uhyggelig hastighet. Når man treffer bunnen må det altså knuse de som farer nedover, når den timen slår der de støter på en sterk motstand.

I denne trykkende atmosfæren trekker uværsskyene seg alt tettere, mer ulykkebringende sammen. Hvert øyeblikk kan man vente det første lynnedslaget, som flerrer mørket og lyser opp, med ild som kaster lys over det aller mest skjulte med en ubønnhørlighet og skarphet som bærer i seg befrielse for de som streber etter Lys og Klarhet. Men for dem som ikke higer etter Lyset, bringer det fordervelse.

Jo lenger denne skyen får tid til å fortette sitt mørke og sin tyngde, jo grellere og mer skremmende blir også det lynet som denne skyen skaper. Forgå vil den myke, utmattende luften, som i foldene av sin treghet skjuler snikende lidderlighet; for etter den første lynstrålen vil det naturligvis følge en frisk, kvass luftstrøm, som bringer nytt liv. I Lysets kalde klarhet vil plutselig utvekstene av en dyster fantasi bli avkledd sine blendverk av usannhet for øynene på en skrekkslagen menneskehet.

Som rystelsen av et voldsomt tordenslag vil oppvåkningen virke i sjelene, slik at det levende kildevann av utilgrumset Sannhet brusende kan strømme ut over den grunnen som da har blitt løsnet. Frihetens dag gryr. Befrielsen fra besettelsen av en usedelighet som har bestått i årtusener og som nå utfolder seg i høyeste blomstring.

Se dere om! Betrakt lektyren, dansen, moten! Samtiden anstrenger seg mer enn noengang tidligere for systematisk å skitne til fornemmelsens renhet ved å rive ned alle skranker mellom de to kjønnene, og å forvrenge sensibiliteten når den slik er forurenset, sette på den falske masker, og, hvis mulig, til sist kvele den.

Menneskene bedøver de betenkelighetene som melder seg, med høyttravende tale, men når man gransker denne talen skarpt, ser man at den bare stiger opp av den inderlig vibrerende seksualdriften, for på talløse nye måter, drevent og udrevent, åpent eller fordekt å gi begjæret stadig ny næring.

De snakker om opptakt til et fritt, selvstendig menneskeliv, om en utvikling av indre fasthet, om kroppskultur, nakenhetens skjønnhet, foredlet idrett, oppdragelse til levendegjøring av ordet. «For den rene er alt rent!», kort sagt: Å løfte menneskeslekten ved å legge av all «snerpethet», for på den måten å frembringe det edle, frie mennesket, som skal bære fremtiden! Ve den som våger å ta til orde mot dette! Den som drister seg til det blir straks under stort anskrik steinet med anklager, som likner påstandene om at bare urene tanker får ham til å se noe urent!

En avsindig virvel råttent vann, fra hvilken det brer seg en bedøvende, forgiftende atmosfære, som lik en morfinrus utløser sanseforvirrende vrangforestillinger, som tusener og atter tusener lar seg synke ned i, til de matt og kraftløst går under.

Bror søker å belære søster, barn sine foreldre. Som en stormflo jager det hen over alle mennesker, og slår opp i skummende brenning der hvor noen få sindige, grepet av vemmelse, ennå står ensomme som klipper i havet. Dem er det mange som klamrer seg til, med krefter som er i ferd med å slippe opp i kavet. Man ser dem gjerne, de små gruppene, som står som oaser i ørkenen. Akkurat som disse er de livgivende, de byr vandreren hvile, lar ham komme til krefter, der han møysommelig klarte å kjempe seg frem mot den undergangstruende sandstormen.

Det som i dag prekes under dekke av å ville skape fremskritt, er ikke annet enn skjønnmalt å fremme stor skamløshet, forgiftning av enhver høyere sensibilitet i mennesket. Den største epidemien som noensinne har rammet menneskeheten. Og merkelig: det er som om mange bare har ventet på dette, at de skulle bli gitt et troverdig påskudd til å fornedre seg selv. Talløse mennesker er dette kjærkomment!

Men den som kjenner de åndelige lovene som virker i verdensaltet, vil vende seg bort i avsky fra de nåværende tendensene. La oss bare se på en av de mest harmløse forlystelsene: «Familiebadene».

«For den rene er alt rent!» Det lyder så vakkert, at man under dekke av denne velklangen kan tillate seg så mangt. Men la oss nå granske de enkleste finstofflige prosessene i et slikt bad. La oss anta at det er tretti personer av ulike kjønn, at av disse er ni og tyve virkelig rene på alle måter. En antakelse som allerede på forhånd er utelukket; for det omvendte ville vært riktigere, og selv da være sjeldent. Men la oss anta det.

Den ene, den trettiende, har, stimulert av det sette, urene tanker, selv om han i det ytre kanskje likevel oppfører seg fullstendig korrekt. Disse tankene blir straks legemliggjort finstofflig i tankeformen, følger etter objektet for det han ser, og henger seg på dette. Det er en forurensning, uansett om det kommer til noen slags ytringer eller handlinger, eller ikke!

Den rammede personen kommer til å bære denne skitten rundt med seg, og den er i stand til å tiltrekke liknende tankeformer på vidvanke. På denne måten blir det tettere, stadig tettere rundt dem, til slutt kan det påvirke dem villedende og forgifte dem, slik en snyltende slyngplante ofte tar livet av det friskeste treet. Dette er de finstofflige prosessene i de såkalte «harmløse» familiebadene, selskapslekene, dansetilstelningene og andre slike foreteelser.

Imidlertid er det i alle tilfeller slik at nettopp alle de som direkte søker noe for å gjøre tankene og følelsene sine spesielt opphisset gjennom slike syn, som går til slike bad og forlystelser! Hva slags urenhet som altså dermed blir dyrket, uten at man i det ytre, grovstofflige, kan legge merke til noe, er ikke vanskelig å forklare.

Like selvfølgelig er det at det å være overskygget av sanselige tankeformer som stadig formerer og fortetter seg, etterhvert må påvirke talløse mennesker, som ikke ut fra seg selv søker slike ting. Hos disse dukker det først svakt, så sterkere og mer livaktig opp slike tanker som hele tiden får næring av mange slags såkalt «fremskritt» i omgivelsene deres, og slik glir den ene etter den andre med inn i den tyktflytende mørke strømmen, der evnen til å fatte virkelig renhet og sedelighet mer og mer formørker seg, og til slutt river strømmen alt ned i dypet av det fullstendige mørke.

Anledningene og ansporingene til slike viltvoksende utvekster er det man først og fremst må fjerne. De er ikke annet enn arnesteder der den forpestede ormeyngelen av usedelige mennesker kan kaste tankene sine, og de spirer da opp og overgror hele menneskeheten på ødeleggende vis, idet det skaper stadig flere nye arnesteder, som til slutt bare danner et svært felt av motbydelige vekster, som sender ut en pestsky som kveler det gode også.

Riv dere ut av denne svimen, for akkurat som narkotika er styrken den gir bare en illusjon, i virkeligheten tapper den krefter og fører til fordervelse!

Det er naturlig, om enn også bedrøvelig, at akkurat det kvinnelige kjønn i første rekke går ut over alle grenser og i sin klesdrakt skruppelløst har sunket ned til det løsaktige.

Men det bare beviser hvor riktig forklaringen om de finstofflige prosessene er. Nettopp kvinnen med sin fra naturens side sterkere fornemmelsesevne tar først og dypere opp denne giften i den finstofflige tankeformverdenen, helt ubevisst seg selv. Hun er mer prisgitt disse farene, blir av denne grunn også først revet med og går ufattelig fort og påfallende ut over enhver grense.

Ikke for ingenting sier man: «Når en kvinne blir dårlig, så er hun verre enn en mann!». Det samme gjelder i enhver ytring, det være seg i grusomhet, i hat eller i kjærlighet! Kvinners handlinger vil alltid være et produkt av den finstofflige verden som omgir henne! Selvsagt fins det unntak her. Og kvinnene er ikke derved unndratt ansvaret; for hun forstår å iaktta de inntrykkene som stormer innpå henne, og å styre egen vilje og egne handlinger etter sin vilje, for … hun vil! At dette ikke skjer med det store flertallet, er en feil ved kvinnekjønnet som en bare har å takke dets absolutte uvitenhet i disse tingene.

Men ille er det for samtiden at kvinnene i virkeligheten også holder folkets fremtid i sin hånd. Den holder hun, fordi hennes sjelelige tilstand virker mer dyptgripende på etterkommerne enn mannens. Hva for en nedgang må følgelig fremtiden bringe! Uunngåelig! Med våpen, penger eller oppdagelser lar det seg ikke stanse. Heller ikke gjennom godhet eller skolert politikk. Da må det komme mer dyptgripende tiltak.

Men denne uhyre skylden rammer ikke kvinnen alene. Hun vil alltid bare være det tro speilbilde av den verden av tankeformer, som hviler over hennes folk. Det må man ikke glemme. Akter og ærer kvinnen som sådan, og hun vil forme seg deretter, vil bli til det som dere ser i henne, og dermed løfter dere hele folket deres!

Men først må det skje en stor forvandlingsprosess blant kvinnene. Slik det er nå, kan en helbredelse bare følge etter en grundig operasjon, med et voldsomt, ubønnhørlig inngrep, som fjerner enhver utvekst med skarpe kniver og kaster den i ilden! Ellers ville de også ødelegge alle de delene som ennå er sunne.

Hele menneskeheten raser uopphørlig mot denne nødvendige operasjonen, fortere, stadig fortere, til slutt utløser de den selv! Det vil bli smertefullt, fryktelig, men det ender i helbredelse. Først da er tiden inne til å snakke om sedelighet. I dag ville dette svinne hen som ord tatt av stormen.

Men er så er den timen over da syndenes Babel måtte gå under, fordi det var råttent og raste sammen i seg selv, så akt på kvinnekjønnet! Dets gjøren og laden vil alltid vise dere hvordan dere er, fordi det i sin finere fornemmelsesevne lever ut det som tankeformene vil.

Denne omstendighet gir oss også forvissning om at ved ren tenkning og fornemmelse er det kvinneligheten som først kommer til å nå opp til dette idealet: det edle menneske. Da har sedeligheten gjort sitt inntog i sin fulle renhets glans!