Tilstivning

 

I skapelsen er alt bevegelse. Bevegelsen, helt lovmessig frembrakt gjennom trykket av Lyset, produserer varme, og i den lar den former føye seg sammen. Uten Lys kunne det altså ikke finnes bevegelse, og mennesket kan derfor også forestille seg at bevegelsen må være mye sterkere i nærheten av Lyset enn langt unna det.

Og faktisk blir også bevegelsen ved avstand fra Lyset stadig langsommere og tregere, den kan etterhvert til og med føre til at alle former, som først hadde oppstått ved enda raskere bevegelse, stivner.

Med uttrykket «Lys» skal en i dette tilfellet selvsagt ikke forstå lyset til en eller annen stjerne, men Urlyset, som er livet selv, altså Gud!

I forlengelsen av dette bildet av et stort overblikk over det som foregår i skapelsen, vil jeg i dag rette oppmerksomheten mot jorden, som nå drar sine sirkler i langt større avstand fra Urlyset enn for mange millioner år siden, fordi den mer og mer ble utsatt for mørkets tyngde gjennom de menneskene som fjernet seg fra Gud i latterlig innbilskhet under ensidig dyrking av en forvokst forstand, som bare er og alltid vil være rettet nedover mot den grove stoffligheten, fordi den ble gitt til dette, men under forutsetning av den mest glassklare mottakeligheten for all stråling og alle inntrykk ovenfra de lyse høydene.

Forstandens ytre beskjeftigelse med det groveste stofflige, altså materien, påhviler hjernens frontallapp, mens den bakre hjernen, derimot, tar opp inntrykkene fra oven, som er lettere, lysere enn grov stofflighet, og videreformidler dem til bearbeidelse.

Dette harmoniske samvirke av de to hjerner, gitt til nytte for menneskene, ble gjennom menneskets ensidige hengivelse til bare det jordiske, altså grovstofflige virke, forstyrret og med tiden helt kvalt, rent ut sagt snørt av, fordi frontallappen gjennom altfor hurtig beskjeftigelse med tiden måtte utvikle seg helt til den er for stor i forhold til den neglisjerte bakre hjernen, som på grunn av dette ble stadig dårligere i stand til å motta, og svekket. Dermed oppsto gjennom årtusenene arveondet ved grovstofflig formering; for allerede barna hadde ved fødselen en fremre hjerne som allerede var mye bedre utviklet i forhold til den bakre hjernen. Dette ga dermed faren for oppvekkingen av arvesynden, som består i den tanketvangen som er rettet bare på det jordiske, altså bortvendt fra Gud, og oppstår av det foregående, allerede fra før betingede.

Da vil alt uten videre være begripelig for ethvert alvorlig villende menneske, dessuten har jeg forklart Budskapet mitt i mangesidig utførlighet.

Alt ondt på jorden oppsto gjennom det; fordi mennesket som følge av sin åndelige opprinnelse med sin vilje kunne trykke ned alt det andre bestående på jorden, mens han nettopp gjennom denne åndelige opprinnelsen kunne og burde ha virket oppløftende; for det var og er hans egentlige oppgave i etterskapelsen, der alt åndelige er det førende, i henhold til naturen. Det kan føre oppover, noe som ville vært det naturlige, men på samme vis også nedover, hvis det åndeliges vilje bare streber etter noe jordisk, slik det er tilfelle hos jordemenneskene.

I den skapelseskunnskapen som jeg har gitt i mitt Budskap, og med den dermed forbundne forklaringen av alle selvvirkende lover i skapelsen, som man også kan kalle naturlover, viser hele skapelsesveven seg sammenhengende, og den lar klart erkjenne alle prosesser, og følgelig meningen med hele menneskelivet, og dermed demonstrerer den også dets hvorfor og hvorhen i uangripelig følgeriktighet, og gir derfor svar på alle spørsmål, når bare mennesket alvorlig søker etter dem.

Dermed må endatil de mest ondskapsfulle motstanderne gjøre holdt, siden spissfindigheten ikke strekker til for å trenge ødeleggende inn i de fullkomne sirklene til det sagte, for å frata menneskene også denne hjelpen.

Jeg sa at bevegelsen i skapelsen stadig må bli langsommere jo lenger borte noe befinner seg fra Urlyset, som er utgangspunktet for trykket som skaper bevegelsen.

Slik er det i våre dager med jorden. Gjennom jordemenneskenes skyld har dens sirkler fjernet seg stadig mer, bevegelsene blir dermed langsommere, stadig tregere, og derfor er mange ting allerede kort før stadiet der tilstivningen setter inn.

Også tilstivningen har svært mange trinn; den er ikke så lett å gjenkjenne i sin begynnelse. Også i løpet av en fremadskriden i dette, forblir det å erkjenne utelukket, det måtte være at av og til et lyspunkt ansporer til skarpeste iakttakelse.

Det er vanskelig allerede bare fordi alt som lever i kretsen av bevegelsen som stadig blir langsommere, jevnt blir trukket med inn i den tiltakende fortetningen, som fører til stivningen. Og med det ikke bare kroppen til et menneske, men alt, også tenkningen hans. Det går ned til det minste. Umerkelig forandrer og forskyver også alle begreper seg, selv begrepene for språkets egentlige mening.

Mennesket kan ikke merke det hos sin neste, siden han selv blir dratt med i den samme trege svingningen, hvis han ikke ut av seg selv med sterkeste vilje og med seighet enda en gang søker å kjempe seg åndelig opp igjen, for slik å igjen komme litt nærmere Lyset, slik at hans ånd med det etterhvert også blir mer bevegelig, og dermed blir lettere, lysere og påvirker den jordiske erkjennelsen.

Men da vil han forferdet, med fryktelig redsel, se, eller i det minste fornemme, hvor langt forvrengningen av alle begreper her på jorden har utviklet seg til tilstivning. Det skorter på det vide utsynet over det egentlige, fordi alt presset inn i snevre, uoversiktlige grenser, som man ikke kan gjennomtrenge mer, og som innen en viss tid fullstendig må kvele alt som de omfatter.

Jeg har allerede flere ganger påpekt forvridde begreper; men nå beveger disse seg langsomt på veien nedover mot tilstivningen, i den bestandige avstanden fra Lyset.

Det er ikke nødvendig å gi enkelteksempler, den typen forklaringer ville man i det hele tatt ikke bry seg om, eller man ville betegne den som brysomt ordkløveri, fordi man er altfor rigid eller for treg til å ville tenke gjennom det inngående.

Jeg har også allerede snakket tilstrekkelig om ordets makt, den hemmeligheten at til og med menneskeordet i den jordiske regionen kan virke oppbyggende eller nedrivende på skapelsesvirket en viss tid, fordi lyden, tonen og sammenstillingen av et ord setter skapelseskrefter i bevegelse, som ikke virker etter talerens hensikt, men etter meningen med ordet i sin betydning.

Men betydningen ble i sin tid gitt gjennom de kreftene som setter ordet i bevegelse, og som gjennom dette er nøyaktig avstemt den rette meningen eller omvendt, ikke hensikten til den som taler. Mening og ord oppsto av den tilsvarende kraftbevegelsen, derfor er de uatskillelig ett!

Menneskets tenkning beveger i sin tur andre kraftstrømninger, som tilsvarer tenkningens mening. Derfor burde mennesket anstrenge seg for å velge de rette ordene til å uttrykke tankene sine, for dermed altså å fornemme riktigere og klarere.

La oss anta at et menneske blir spurt om et eller annet, som han har hørt om, og som han kanskje også kunne se litt av. Ble han spurt, ville han uten videre hevde at han vet det!

Etter oppfatningen til mange overfladiske mennesker ville dette svaret vært riktig, og likevel er det i virkeligheten feil og forkastelig; for «viten» betyr å kunne gi nøyaktige opplysninger om alt, fra begynnelse til slutt, hver enkelthet, uten gap og utfra egen erfaring. Først da kan et menneske si at det vet det.

Det ligger et stort ansvar i det uttrykket, og i begrepet «viten» som er knyttet til det!

Jeg har også allerede en gang påpekt den store forskjellen på denne «viten» og det «innlærte». Lærdhet er på langt nær virkelig viten, som bare kan tilhøre ens egen person, mens det innlærte alltid vil bestå i å anta noe utenfra ens egen person.

Det å høre, og delvis kanskje også se noe, er på langt nær kunnskapen selv! Mennesket skal ikke påstå: Jeg vet det, men kunne i høyden si: Jeg har hørt eller sett noe til det, men hvis han vil handle rett, i overensstemmelse med Sannheten, plikter han å si: Jeg vet det ikke!

Det er da i ethvert henseende riktigere handlet enn om han beretter om noe som han selv ikke hadde noen erfaring med, noe som altså heller ikke kan være virkelig viten, mens han gjennom delberetninger bare kan mistro eller besvære andre mennesker, kanskje til og med unødvendig styrte dem i ulykken, uten å kjenne de egentlige sammenhengene. Vei derfor hvert ord som dere vil benytte pinlig nøyaktig mot fornemmelsen.

Den som tenker dypere, som ikke vil gi seg tilfreds med allerede stivnede begreper som selvunnskyldning for snakkesalig selvhøytidelighet og vond vilje, han vil lett forstå disse utlegningene og i stille granskning lære å se videre i alt han sier.

Av liknende begrepsinnsnevringer har utallige med sine fordervelige følger allerede blitt til en vane blant jordemenneske, grådig tatt opp og fremmet av forstandens treller som de villigste følgesvenner av det tyngste mørkets luciferiske innvirkninger.

Lær å iaktta strømningene i denne skapelsen oppmerksomt, og å bruke dem riktig, de som bærer Gudsviljen i seg, og dermed Gudsrettferdigheten i ren form. Da vil dere også gjenfinne det sanne menneskelivet, som ble frarøvet dere.

Hvor mye lidelse ville blitt forhindret slik, og hvor mange av menneskene som vil vondt ville blitt fratatt muligheten til å utføre sine gjerninger.

Dette ondet har også skylden for at skildringen av jordelivet til Gudssønnen Jesus ikke på alle punkter stemmer overens med kjensgjerningene, og på grunn av dette har det med tiden frem til i dag oppstått et helt feilaktig bilde i menneskenes tenkning. Likeledes ble de ordene han ga forvrengt, slik det skjedde med alle lærer som ble opphøyd til religion, som ville bringe menneskene oppløftelse og åndens fullkommengjøring.

Dette er også grunnen til den store forvirringen blant alle mennesker, som i stadig mindre grad er i stand til virkelig å forstå hverandre, noe som får ufred, mistro, bakvaskelse, misunnelse og hat til å vokse og slå ut i blomst.

Alt dette er usvikelige tegn på den fremadskridende stivningen på jorden!

Riv ånden deres opp, begynn å tenke og å tale vidtskuende og omfattende! Det krever naturligvis også at dere ikke bare arbeider med forstanden, som bare hører til den groveste stoffligheten, men at dere også gir ånden tilbake dens mulighet til å lede forstanden, som skal tjene den etter bestemmelsen til deres Skaper, som fra begynnelsen av lot dere vokse fram ubøyd her på jorden.

Så mye er allerede i det stadiet av tilstivning, snart kan hele deres tenkning være grepet av det, og må renne i ubøyelige, jernharde kanaler, som til slutt bare bringer dere ubehag, lidelse på lidelse, og til slutt tvinger dere ned fra menneskets nivå ned til en innholdsløs maskin som bare tjener mørket, fjernt fra alt Lys.