Som dyp natt hviler det finstofflige mørket over denne jorden! Det har det gjort svært lenge. Det holder jorden i sitt kvelende favntak, så tett og fast at enhver oppstigende Lysfornemmelse er som en flamme som uten oksygen mister kraften og hurtig bleknende synker sammen i seg selv.
Fryktelig er denne finstofflige tilstanden, som for tiden er aktiv i sine verste virkninger. Den som bare engang har sett denne prosessen i fem sekunder, ham ville forskrekkelsen berøve alt håp om redning! –
Og alt dette er det menneskenes egen skyld som har medført. De er skyld i å være tilbøyelige til det lavere. I dette har menneskeheten selv vært sin største fiende. Nå står til og med også de få, som alvorlig streber etter høyden igjen, i fare for å bli revet med ned i dypet, som andre nå med uhyggelig hurtighet nå modnes henimot.
Det er som en omklamring, som blir etterfulgt av en i alle tilfeller dødelig oppsuging. Oppsuging i den lumre, seige sumpen der alt lydløst går under. Det er ikke lenger en kamp, men bare en stille, stum, uhyggelig kveling.
Og mennesket innser det ikke. Åndelig treghet får gjort det blindt for den fordervelige hendelsen.
Men sumpen sender stadig ut sine giftige utstrålinger, som gjør de som ennå er sterke og våkne, trette, slik at også de sovner inn og kraftløst synker med ned.
Slik ser det ut på jorden. Det er ikke noen metafor jeg utvikler her, det er liv! Siden alt finstofflig bærer former, skapt og belivet gjennom menneskenes fornemmelser, foregår en slik prosess virkelig hele tiden. Og det er de omgivelsene som mennesket har i vente, når de må gå fra denne jorden og ikke kan bli ledet opp til de lysere og vakrere egnene.
Men mørket trekker seg stadig mer sammen.
Det nærmer seg derfor den tiden da denne Jorden i en periode må bli overlatt til mørkets herredømme, uten direkte hjelp fra Lyset, fordi menneskeheten tiltvang seg dette gjennom sin vilje. Følgene av at et flertall av dem ville dette måtte bringe denne slutten. – Det er den tiden som engang Johannes fikk skue, da Gud skjulte sitt åsyn. –
Natt er det rundt på alle kanter. Men i den høyeste nød, da alt, også det bedre, truer med å synke ned, bryter nå samtidig også morgengryet frem! Men morgengryet bringer først smerten av en stor, uunngåelig renselse, før man kan begynne å redde alle de alvorlig søkende; for alle de som tilstreber det lavere, kan ikke motta en hjelpende hånd! De skal styrte ned i dette gruoppvekkende dypet, der det eneste de ennå kan håpe på er å bli gjenoppvekket gjennom en pine som må få dem til å vemmes ved seg selv.
De som til nå hånlig og tilsynelatende ustraffet kunne legge hindringer i veien for de oppadstrebende, blir tause, mer fortenkte, og helt til slutt vil de bare tiggende, klynkende trygle om Sannheten.
Så lett vil det da ikke bli for disse, de vil uoppholdelig bli ført mellom kvernsteinene til den guddommelige Rettferdighetens jernharde lover, helt til de i denne opplevelsen kommer til å innse sine feiltagelser. –
På reisene mine ble det synlig for meg at mitt Ord ble kastet inn som en brannfakkel blant menneskene, et Ord som forklarer at intet menneske kan kalle noe guddommelig sitt eget, mens det akkurat nå bruker mye krefter på å oppdage Gud i seg, og dermed til sist bli Gud selv også!
Mitt Ord har derfor vekket mye uro, menneskeheten steiler og vil verge seg mot dette, fordi den bare vil høre søvndyssende og beroligende ord som den syns virker behagelige!
Disse som reiser seg i trass, er bare feiginger som aller helst skulle ha gjemt seg slik at de ikke kan finne seg selv, men bare kan forbli i halvmørket, der man kan ligge så fint og stilt og drømme, etter eget forlangende.
Ikke enhver tåler å være utsatt for Sannhetens Lys, som klart og ubarmhjertig viser klesdraktens mangler og flekker.
Gjennom smil, spott eller ved fiendskap vil de forhindre den kommende dagen, der man tydelig kan se leirføttene som tilhører deres uholdbare konstruksjon av avguden «Jeg». Slike dårer leker bare karneval med seg selv, og på det følger ubønnhørlig den grå Askeonsdag. De vil jo bare forgude seg selv i sine falske anskuelser, og i dette føler de seg jordisk vel, komfortable. De betrakter på forhånd den som fiende som forstyrrer dem i denne trege roen!
Men denne gangen nytter det ikke hvor mye de enn stritter imot!
De hyller seg selv som guder, og det viser seg i påstanden at det fins noe guddommelig i mennesket, og det er en skitten grafsing etter deres Guds opphøyethet og Renhet, som på denne måten skjender det Helligste, som dere ser opp til i saligste tiltro! –
I deres indre står et alter som skal tjene til å ære Gud. Dette alteret er fornemmelsesevnen deres. Er denne ren, har den direkte forbindelse med det åndelige og gjennom det med Paradiset! Da fins det øyeblikk da også dere fullt ut kan fornemme nærheten til deres Gud, slik som det ofte skjer i dypeste smerte og høyeste fryd!
Dere fornemmer Hans nærhet da på samme måte som de evige uråndelige i Paradiset stadig opplever, som dere er inderlig forbundet med i slike øyeblikk. Den sterke vibrasjonen i den store gleden og den dype smerte skyver alt jordisk lavt i bakgrunnen i flere sekunder, og gjennom det blir fornemmelsens renhet fri, den gir dermed straks en overgang til den samme slags Renheten som gir liv til Paradiset!
Det er menneskeåndens høyeste lykke. De evige i Paradiset lever bestandig i den. Den bringer den herligste visshet om å være beskyttet. Da er de seg fullt bevisst nærheten til sin store Gud, i hvis Kraft de står, men innser samtidig også som en selvfølge at de er på sin største høyde og aldri vil være i stand til å skue Gud.
Men det tynger dem ikke, tvert imot, i erkjennelsen av Hans utilnærmelige storhet finner de jublende takk for Hans navnløse nåde, som Han med hensyn til den kravstore kreaturen alltid lot råde.
Og denne lykken kan allerede jordemennesket nyte. Det er helt riktig når det blir sagt at jordemennesket i andektige øyeblikk fornemmer sin Guds nærhet. Men det blir gudsbespottelse hvis man utfra denne vidunderlige broen, av bevisstheten på guddommelig nærhet, vil oppstille den påstanden at man selv har en gnist av Guddommen i seg.
Hånd i hånd med denne påstanden går også nedrivingen av guddommelig Kjærlighet. Hvordan kan man måle Gudskjærlighet med samme mål som en menneskekjærlighet? Eller sågar sette den lavere enn denne menneskekjærligheten i verdi? Se på alle de menneskene som forestiller seg den guddommelige Kjærlighetens høyeste ideal bare som en stille overbærenhet, som i tillegg tilgir alt! De vil gjenkjenne noe guddommelig i det at den finner seg i all uforskammetheten fra lavere kreaturer, slik bare den verste sveklingen gjør, bare det feigeste menneske, som man forakter for dette. Så tenk over dette, hvilken uhyre vanære som er forankret i dette!
Menneskene vil synde ustraffet, sånn at de til slutt også til og med kan glede sin Gud når de uten egen botsgang lar ham få tilgi dem synden deres! En slik antakelse krever enten umåtelig innskrenkethet, straffverdig latskap eller erkjennelsen av sin egen håpløse svakhet for den gode viljen til å strebe oppad: men det ene er like forkastelig som det andre.
Forestill dere guddommelig Kjærlighet! Krystallklar, strålende, ren og stor! Kan dere da tenke dere at den kan være så søtladen-svakelig, nedverdigende ettergivende, som menneskene så gjerne ville? De vil bygge opp falsk storhet der hvor de ønsker svakhet, de gir et falskt bilde bare så de kan bruke det til å lure seg selv, berolige seg selv over den egne utilstrekkeligheten, som beredvillig lar dem stå i mørkets tjeneste.
Hvor er her den friskheten og den Kraften som ubetinget tilhører den guddommelige kjærlighetens krystallrenhet? Guddommelig kjærlighet er uatskillelig fra den guddommelige Rettferdighetens største strenghet. Den er den til og med selv. Rettferdighet er Kjærlighet, og Kjærligheten ligger i sin tur igjen bare i Rettferdigheten. I dette alene ligger også den guddommelige tilgivelse.
Det er sant når kirkene sier at Gud tilgir alt! Og virkelig tilgir! I motsetning til det mennesket som holder selv den som har sonet en eller annen liten skyld, for varig uverdig, og med slike typer tanker belaster seg med dobbelt skyld, fordi han i dette ikke handler etter Guds Vilje. Her mangler menneskekjærligheten Rettferdigheten.
Virkningene av den guddommelige skaperviljen renser enhver menneskeånd fra dens skyld, i egen opplevelse eller i den frivillige bedringen, så snart han streber oppad.
Kommer han tilbake til det åndelige fra stofflighetens kvern, så står han ren i sin skapers rike, uansett hvilke feiltrinn han begikk! Akkurat så ren som en som ennå aldri trådte feil. Men gjennom de guddommelige lovenes virkninger går hans vei forut for ham, og det er den kjensgjerningen som borger for den guddommelige tilgivelsen, Hans nåde!
Hører man ikke i dag mange ganger det forskrekkede spørsmålet: hvordan kunne det med Guds Vilje være så mye nød i disse årene? Hvor blir det av Kjærligheten, hvor Rettferdigheten? Menneskeheten spør, folkeslag spør, ofte familiene og det enkelte mennesket! Skulle ikke dette heller være ham et bevis på at Gudskjærligheten altså likevel er annerledes enn slik mange vil tenke seg den? Så prøv en gang å tenke til ende den alt tilgivende Gudskjærligheten slik som man krampaktig anstrenger seg for å fremstille den! Uten egen soning, den tåler alt, og til slutt er den til og med så raus at den tilgir alt. Det må bli et ynkelig resultat! Mener mennesket seg så verdifullt at hans Gud skal lide under det? Enda mer verdfull, altså, enn Gud? Hvor mye ligger det ikke i menneskenes arroganse. –
Ved rolig tenkning må dere snuble over tusen hindringer, og dere kan bare da komme til en slutning hvis dere forminsker Gud, gjør Ham ufullkommen.
Men Han var, er og forblir fullkommen, uansett hvordan menneskene stiller seg til det.
Hans tilgivelse ligger i Rettferdigheten. Ikke annerledes. Og i denne urokkelige Rettferdigheten ligger også alene den store, til nå så miskjente Kjærligheten!
Venn dere av med å måle dette etter noe jordisk. Guds Rettferdighet og Guds Kjærlighet gjelder menneskeånden. Det stofflige har ikke noe å si her i det hele tatt. Det er jo bare formet av menneskeånden selv, og uten den har det intet liv.
Hvorfor plager dere dere så ofte med rent jordiske småting, som dere oppfatter som skyld, og som overhodet ikke er det.
Bare det som ånden vil med en handling er utslagsgivende for skapelsens guddommelige lover. Men denne åndelige viljen er ikke tankevirksomhet, men den innerste fornemmelsen, den egentlige viljen i mennesket, som alene kan sette det hinsidiges lover i bevegelse og også selvaktivt setter dem i bevegelse.
Guddommelig Kjærlighet lar seg ikke rive ned av mennesker; for i den hviler i skapelsen også hans Viljes jernlover, en vilje som er båret av Kjærligheten. Og disse lovene har den virkningen som mennesket gir ved sin tilpasning til dem. De kan forbinde ham helt til nærhet med hans Gud, eller de danner en skillevegg, som aldri kan bli slått i stykker, det måtte være ved at et menneske endelige innordner seg under den, noe som er ensbetydende med å adlyde, som er det eneste han kan finne sin frelse i, sin lykke.
Dette er helstøpt, det store verket oppviser ingen mangler, ingen sprekk. Enhver dåre, enhver narr som vil det annerledes kommer til å knuse hodet sitt på det. –
Guddommelig kjærlighet bevirket i dette bare det som nytter enhver menneskeånd, men ikke det som skjenker ham glede på jorden og synes ham behagelig. Det går den langt ut over, fordi den behersker hele tilværelsen. –
Så mangt et menneske tenker nå svært ofte: Hvis vi har bedrøvelse i vente, tilintetgjørelse for å innlede en stor renselse, da må Gud være så rettferdig å sende ut botspredikanter først. Mennesket må jo bli advart først. Hvor er Johannes, som forkynner det som skal komme?
Det er tanketomheten til usalige som vil virke store! Bare den største hulhetens arroganse skjuler seg bak slike rop. De ville jo hudflette ham, kaste ham i fangehullet!
Men åpne da øynene og ørene! Men dansende stiger man lettsindig hen over alle medmenneskenes nød og skrekk. Man vil ikke se og høre! –
Også en botspredikant kom forut, allerede for to tusen år siden, Ordet som var blitt menneske fulgte ham hakk i hæl. Men menneskene har ivrig anstrengt seg for å viske bort igjen, formørke Ordenes glans, slik at lysets tiltrekningskraft litt etter litt sluknet. –
Og alle som vil grave Ordet frem fra slyngplantene må snart merke hvordan Sendebud fra mørket krampaktig anstrenger seg for å forhindre enhver frydefull oppvåkning!
Men i dag vil det ikke igjen gjenta seg begivenheter som på Kristi tid! Da kom Ordet! Menneskeheten hadde sin frie vilje, og bestemte seg dengang i hovedsak for å avvise, for å forkaste! Fra da av var den nå underkastet de lovene som selvaktivt fulgte på den frie beslutningen som dengang ble tatt slik. Etterpå fant menneskene på den selvvalgte veien alle fruktene av sin egen vilje.
Nå slutter ringen seg snart. Det hoper seg opp sterkere og sterkere og hoper seg opp som en vegg, som kommer til å rase ammen over menneskene som i åndelig sløvhet lever anelsesløst hen i dagen. Til slutt, i oppfyllelsens tid, har de naturligvis ikke lenger det frie valget!
Da må de altså engang høste det de sådde da og på senere avveier.
Alle er igjen inkarnert her i denne verden til oppgjør, de som på Kristi tid engang forkastet Ordet. De har i dag ikke lenger rett til foregående advarsel og en ny avgjørelse. I disse to tusen årene har de hatt nok tid til å ombestemme seg! Også den som tar opp Gud og hans skaperverk i feilaktig tydning og ikke anstrenger seg for å oppfatte det renere, han har overhodet ikke mottatt det. Det er til og med mye verre, fordi en falsk tro holder en borte fra å gripe Sannheten.
Men ve den som forfalsker eller forandrer Sannhet, for på den måten å vinne oppslutning, fordi menneskene også finner det behageligere i en mer bekvem form. Han laster ikke bare på seg skylden ved falskneri, villedning, men han bærer også hele ansvaret for de som han kunne trekke til seg ved å gjøre ting behagelige eller godtagbare. Han vil da ikke få noen hjelp når hans oppgjørs time er kommet. Han styrter ned i dybder som aldri vil kunne gi ham fra seg igjen, og med rette! – Også det fikk Johannes være med og se og advare mot i sin Åpenbaring.
Og når den store renselsen begynner, da har ikke mennesket denne gangen lenger tid til å steile, og iallfall ikke å stritte imot det som vil hende. De guddommelige lovene, som mennesket så gjerne lager seg et falskt bilde av, får da ubønnhørlig sin virkning.
Akkurat i den største fryktelighetens tid som jorden noensinne har opplevd vil menneskeheten endelig lære at Gudskjærlighet langt ifra er den bløthet og veikhet som man var så arrogant dikte opp.
Mer enn halvparten av alle dagens mennesker hører overhodet ikke til her på denne jorden!
Allerede i årtusener har menneskeheten sunket slik, og lever så sterkt i mørket, at den i sin urene vilje slår mange broer til dunkle sfærer, som ligger langt under dette jordiske planet. Der lever dypt nedsunkne, med en finstofflig vekt som aldri ga den mulighet til å komme opp på dette jordiske planet.
I dette lå det beskyttelse for alle de som levde på jorden, såvel som for disse mørke selv. De er adskilt gjennom den naturlige loven om den finstofflige tyngde. Der nede kan de herje i sine lidenskaper, alle nedrighetene, uten dermed å anrette skade. Tvert imot. Det at de uhemmet lever seg ut rammer der bare de likeartede, slik deres utsvevende liv også angriper dem. Dermed lider de gjensidig, noe som fører til modning, men ikke til videre skyld. For lidelsen kan engang vekke avskyen for seg selv, og med avskyen også ønsket om å komme seg unna og ut av dette riket. Ønsket fører med tiden til den mest kvalfulle fortvilelse, som til sist kan medføre de inderligste bønner og dermed alvorlig vilje til forbedring.
Slik skulle det skje. Men på grunn av menneskenes falske vilje gikk det annerledes!
Menneskene slo gjennom sin mørke vilje en bro inn i mørkets regioner. De rakte dermed hånden til de som levde der, gjorde det gjennom tiltrekningskraft av samme art mulig for dem å komme opp på jorden. Her fant de naturligvis også anledning til å fornye inkarneringen, noe som de etter verdens vanlige gang ennå ikke var utsett til.
For på det jordiske planet, der de ved det grovstoffliges formidling kan leve i fellesskap med det som er lysere og bedre, gjør de bare skade, og belaster seg derved med ny skyld. Det kan de ikke nedi lavlandet sitt; for deres likeartede bringer nedrigheten bare nytte, fordi de i denne til slutt bare til syvende og sist gjenkjenner seg selv og lærer avsky for det, noe som bidrar til bedring.
Denne normale veien for all utvikling har nå mennesket forstyrret, gjennom nedrig anvendelse av sin frie vilje, som han brukte til å forme finstofflige broer til mørkets region, slik at de sunkne kunne bli kastet opp på det jordiske planet som et halsende kobbel, som nå gledesstrålende befolker størstedelen av det.
Siden lyse sjeler må vike for mørket, der hvor mørket har vunnet fotfeste, var det lett for disse sjelene som slik med urette hadde kommet opp på det jordiske planet, av og til å komme frem til inkarnering også der hvor ellers bare en lys sjel hadde fått inngang. Da har den mørke sjelen funnet hold i en eller annen i omgivelsene til den vordende moren, som gjorde det mulig for den å hevde seg og å fortrenge lyset, og det selv om moren eller faren tilhørte de lysere.
Dermed får også den gåten sin forklaring at så mang en sort får kunne komme til gode foreldre. Men dersom en vordende mor passer bedre på seg selv og sine nærmeste omgivelser, på sin omgang, så kan dette ikke skje.
I dette kan man altså bare gjenkjenne Kjærlighet, når sluttvirkningen av lovene i full Rettferdighet endelig feier de som ikke hører til her vekk fra det jordiske planet, så de styrter ned i dette mørkets rike der de etter sin art også hører hjemme. De kan gjennom dette ikke lenger hindre lysere i å stige opp, og belaste seg selv med ny skyld, men kanskje likevel enda modnes i vemmelsen over det de selv opplever. – –
Den tiden vil selvfølgelig komme som med jernhardt grep vil gripe hjertet til alle mennesker, der åndelig hovmod vil bli utryddet i ethvert menneskekreatur med fryktelig ubønnhørlighet. Da faller også enhver tvil som nå hindrer menneskeånden i å erkjenne at det guddommelige ikke er i ham, men høyt over ham. At det bare kan stå som det reneste bilde på hans indre livs alter, som han løfter sitt øye til i ydmyk bønn. –
Det er ingen villfarelse, men skyld, når en menneskeånd bekjenner seg til det å også ville være guddommelig. Slik overlegenhet må styrte ham; for det er ensbetydende med et forsøk å rive septeret ut av hånden på hans Gud, å rive ham ned på det samme trinnet som mennesket står på og som han hittil ikke engang oppfylte, fordi han ville være mer og ser opp mot høydene som han likevel aldri kan nå, ikke engang kan få øye på. Slik overså han uaktsomt all virkelighet, gjorde seg ikke bare helt fånyttes i skapelsen, men mye verre, til noe direkte skadelig!
Til slutt vil det med uhyggelig tydelighet bli bevist for ham, forårsaket av hans egne falske innstilling, at han i sin nåværende så dypt sunkne tilstand ikke engang antyder skyggen av en guddommelighet. Hele skatten av jordisk viten, som han møysommelig har lagt seg opp i alle årtusenene, vil da for blikket i hans skrekkslagne øyne vise seg som intet; hjelpeløs vil han oppleve på seg selv, hvordan fruktene av hans ensidige jordiske streben blir nytteløs, ofte til og med blir ham til forbannelse. Da får han jo besinne seg på sin egne guddommelighet, hvis han kan! – –
Tvingende vil det drønne imot ham: «Ned på kne, kreatur, for din Gud og Herre! Det er en dødssynd – prøv ikke å oppløfte deg selv til en Gud!» – –
Med en treg menneskeånd som vil være seg selv nok, kommer ingen noen vei. –
Først da kan denne menneskeheten også tenke på en oppstigning. Det er da også den tiden da det som ikke står på rett grunn, vil styrte. Skinneksistenser, de falske profetene og foreningene som gror til rundt dem, vil rase sammen i seg selv! Med det vil også de hittil kjente falske veiene bli åpenbare.
Mange beredvillige vil vel da også forskrekket erkjenne at de står foran en avgrunn, og at de fort glir nedover når de blir ført falskt, mens de stolt trodde at de var oppadstigende og allerede nærmet seg Lyset! At de åpnet skanseporter uten også å ha fullkraften til forsvaret bak dem. At de pådro seg farer de i en naturlig hendelsesrekke ville ha unngått. Vel den som da finner den rette veien til omvendelse!