Våkn opp!

 

Våkn opp, mennesker, av blytung søvn! Bli vàr den uverdige børen dere bærer som tynger millioner av mennesker med usigelig knugende kraft. Kast den av! Er den verd å bære? Ikke et eneste sekund!

Hva rommer den? Tomme agner, som sky blir spredt i en bris av Sannhet. Dere har kastet bort tid og krefter til ingen nytte. Spreng derfor lenken som holder dere nede, gjør dere endelig fri!

Det mennesket som fortsatt er bundet i sitt indre, vil for alltid være slave, og er han enn konge.

Dere binder dere med alt det dere søker å lære. Tenk dere om: idet dere lærer, presser dere dere inn i fremmede former, som andre har tenkt ut, antar villig en fremmed overbevisning, tilegner dere bare det som andre har opplevd i seg selv, for seg selv.

Husk: Det ene er ikke for alle! Det som nytter den ene, kan skade den andre. Hver enkelt har å gå sin egen vei til å bli gjort fullkommen. Dette er han utrustet til med de ferdighetene han bærer i seg. De har han å rette seg etter, de skal han bygge på! Gjør han ikke det, forblir han en fremmed i seg selv, han vil alltid stå på siden av det han har lært, som aldri kan bli levende i ham. Dermed er han utestengt fra all vinning. Han vegeterer, noen fremgang er umulig.

Merk dere dette, dere som i alvor streber etter Lys og Sannhet:

Veien til lyset må hver enkelt oppleve i seg selv, han må oppdage den selv dersom han skal ferdes trygt på den. Bare det som mennesket opplever i seg, fornemmer i alle nye skikkelser, har han fattet til fulle!

Sorgen, og gleden også, banker stadig på, for å oppmuntre, skake opp til en åndelig oppvåkning. Da kan svært ofte mennesket bli løst i flere sekunder fra all dagligdags meningsløshet, og føler både i lykken og i smerten en anelsesrik samhørighet med den ånd som strømmer gjennom alt som lever.

Og alt er jo liv, ingenting er dødt! Heldig er den som kan gripe og holde slike øyeblikk av samhørighet, som kan ta tak i dem og løfte seg opp. Da må han la være å holde seg til stivnede former, men hver enkelt skal utvikle seg selv, utfra sitt indre.

Ikke bry dere om de som spotter, de som ennå er fremmede for åndslivet. Som i rus, som i sykdom står de foran det store skaperverket, som har så mye å gi oss. Som blinde, som famlende aker seg frem gjennom jordelivet og ikke ser all Herligheten som omgir dem! De er forvirret, de sover; for hvordan kan et menneske for eksempel fortsatt hevde at bare det han ser, er til? At der hvor han med blikket ikke får øye på noe, der finnes det ikke noe liv? At når kroppen dør, så slutter også han selv å være til, bare fordi han i sin blindhet ikke med egne øyne kunne la seg overbevise om det motsatte? Vet han nå ikke allerede om mange ting hvor snevert begrensede evner øyet har? Vet han ennå ikke at øyet er avhengig av hjernens evner, som er bundet til rom og tid? At han derfor ikke med øyet kan oppfatte alt som er hevet over rom og tid? Fikk ingen av de som spotter klart for seg slik en logisk forstandsbegrunnelse? Åndslivet, som vi også kan kalle det hinsidige, er jo bare noe som fullstendig er hevet over den jordiske inndelingen i rom og tid, som altså trenger en tilsvarende måte å bli erkjent på.

Men vårt øye ser ikke engang det som lar seg dele inn i rom og tid. Bare tenk på vanndråpen. Hvert øye vitner om at den er ubetinget ren, og når man betrakter den gjennom et slipt glass rommer den millioner av levevesener, som nådeløst bekjemper og tilintetgjør hverandre i den. Finner vi ikke av og til bakterier i vannet, i luften, som er sterke nok til å ødelegge menneskekroppen, og som øyet ikke kan oppfatte? Men de blir synlige med sterke instrumenter.

Hvem vil deretter fortsatt våge å påstå at dere ikke kan se noe nytt, noe ukjent, så snart dere gjør disse instrumentene enda sterkere? Gjør dem tusen ganger, millioner av ganger sterkere – og dere vil fortsatt se, ja, stadig nye verdener vil åpne seg for dere, som dere ikke kunne se tidligere, og heller ikke merke, men likevel var de der.

Også logisk tenkning leder oss til de samme slutningene om alt det som vitenskapen hittil har kunnet samle. Det gir utsyn til fortsatt videreutvikling, men aldri til en slutt.

Hva er så det hinsidige? Mange lar seg forvirre av ordet. Hinsidig er rett og slett alt det som ikke lar seg erkjenne med jordiske hjelpemidler. Men jordiske hjelpemidler er øynene, hjernen og alt annet legemlig, og dessuten instrumenter som hjelper delene å utøve aktiviteten sin enda skarpere og mer nøyaktig, å utvide den enda mer.

Man kunne altså si: Det hinsidige er det som ligger utenfor våre fysiske øynes erkjennelsesevner. Men det finnes ikke noe skille mellom det denne sidige og det hinsidige! Og heller ingen avgrunn! Alt sammen er enhetlig, som hele skapelsen. En Kraft gjennomstrømmer både det dennesidige og det hinsidige, alt lever og virker gjennom denne ene livets strøm, og er dermed helt uløselig forbundet. Det forklarer det følgende:

Når en del av det sykner, må denne virkningen bli merkbar i den andre delen, som i et legeme. Syke stoffer fra denne andre delen strømmer da over i den syke delen ved tiltrekningen mellom det ensartede, slik at sykdommen dermed blir enda sterkere. Men blir nå en slik sykdom uhelbredelig, så medfører det at det blir tvingende nødvendig å støte fra seg den syke kroppsdelen med makt, dersom ikke helheten skal lide varig mén.

Av denne grunn skal dere tenke nytt. Det finnes ikke noe dennesidig og hinsidig, men bare en enhetlig tilværelse! Begrepet om et skille har mennesket bare oppfunnet fordi det ikke kan se alt, og tror det er midtpunkt og hovedsak i sine synlige omgivelser. Men begrepet har enda større innvirkning, for når mennesket tar feil om dette skillet begrenser det, undertrykker det seg selv, og hindrer seg i å gjøre fremskritt, og åpner opp for tøylesløse fantasier, som forespeiler oss uhyggelige bilder.

Kan det da overraske at mange derfor bare reagerer med et vantro smil, andre med sykelig tilbedelse, som blir til slavisk underkastelse eller utarter til fanatisme? Hvem kan da ennå la seg forbause av den unnvikende engstelsen, ja, angsten og frykten, som fostres i så mange?

Vekk med alt det! Hva er slike kvaler godt for? Bryt denne skranken som menneskers mistak har villet oppføre, men som aldri ble stående! Hittil har en feilaktig innstilling også gitt dere et feilaktig grunnlag, der dere alltid forgjeves sliter med å bygge den rette troen, altså den indre overbevisningen. Der støter dere på steder, grunnfjell, som må få dere til å vakle, tvilende, eller tvinger dere til selv å rive hele byggverket ned igjen, for så kanskje motløst eller rasende å gi opp alt.

Og det er bare dere selv som blir skadelidende, fordi det ikke gir dere noen fremgang, men bare er stillstand eller tilbakegang. Den veien som dere en gang likevel må gå, blir bare gjort lengre for dere.

Når dere endelig har oppfattet skapelsen som en helhet, slik den er, og ikke skiller mellom det dennesidige og det hinsidige, da har dere den strake veien, det egentlige målet rykker nærmere, og oppturen gleder dere, den tilfredsstiller. Da kan dere også bedre føle og forstå vekselvirkningen som livsvarmt pulserer gjennom helheten, enheten, fordi alt som virker blir drevet og bevart av den ene Kraften. Da ser dere Sannhetens Lys demre!

Snart vil dere skjønne at mange blir drevet til å spotte bare av makelighet og treghet, bare fordi det ville kostet slit å omstøte det man hittil har lært og tenkt, og bygge noe nytt. For andre griper det inn i den tilvante livsførselen, derfor blir det ubekvemt.

La disse være, unngå strid, men tilby hjelpsomt kunnskapen deres til de som ikke er tilfreds med forgjengelige nytelser, som søker mer i jordelivet enn bare, som dyrene, å fylle skrotten. Gi dem den erkjennelsen dere ble tildel, ikke grav ned deres talent; for når dere gir, blir til gjensvar også deres egen kunnskap rikere, sterkere.

I Universet virker en evig lov: at det bare er når vi gir vi også kan motta, når det gjelder verdier som er varige! Det griper så dypt, gjennomsyrer hele skapelsen som en Hellig Gave fra dens Skaper. Å uselvisk gi, hjelpe der det trengs, og å ha forståelse for vår nestes nød som for hans svakheter, det er å motta, fordi det er den enkle, sanne veien til det Høyeste!

Og når dere for alvor vil dette, får dere straks hjelp, straks styrke! Et eneste ærlig og dypt følt ønske om det gode, og så vil, som med et flammesverd, fra den siden som ennå er usynlig for oss, muren bli kløvd, den som deres tanker hittil selv hadde reist som hindring; for dere er også ett med dette Hinsidige som dere har fryktet, fornektet eller lengtet etter, dere er tett og uløselig knyttet til det.

Sett det på prøve; for tankene deres er budbringere dere sender ut, og de vender tilbake tungt lastet med det dere har tenkt, det være seg godt eller ondt. Det skjer! Tenk på det at tankene deres er ting, tar åndelig form, at de ofte antar skikkelser som overlever kroppens jordiske liv, da vil mye stå klart for dere.

Det er også grunnen til at det helt riktig sies: « … for deres gjerninger følger med dem!» Det tankeskapte er verk som engang venter dere! De danner lyse eller mørke ringer om dere, som dere må vandre til ende for å trenge inn i åndeverdenen. Intet vern, ikke noe inngrep kan hjelpe da, fordi dere har selvbestemmelsen. Derfor må dere ta dette første skrittet til alt selv. Det er ikke vanskelig, det står bare på viljen, som blir varslet gjennom tankene. Slik bærer dere himmel og helvete i dere selv.

Avgjøre kan dere, men da er dere uten forbehold utlevert til følgene av det dere tenker, det dere vil! Dere skaper dem selv, disse følgene, og derfor roper jeg til dere:

«Hold tankens arnested rent, for med det stifter dere fred og er lykkelige!»

Glem ikke at hver eneste tanke som dere frembringer og sender ut på sin vei tiltrekker det likeartede, eller fester seg ved andre, og dermed blir sterkere, stadig sterkere, og til slutt også treffer et mål, et sinn, som kanskje bare i noen få sekunder en gang glemmer seg selv og dermed gir slike svevende tankeformer rom til å trenge inn og til å virke.

Bare tenk hvilket ansvar som da faller på dere, når tanken engang reiser seg til gjerning, gjennom en eller annen den kunne virke på! Dette ansvaret blir allerede utløst ved at hver eneste tanke stadig holder forbindelsen til dere, akkurat som med en tråd som ikke kan ryke, for å vende tilbake med den kraften den har tilegnet seg underveis, og så vil den igjen belaste eller glede dere selv, alt etter hvilket slag dere skapte.

Slik står dere i tankeverdenen og gir med den valgte tenkemåten også rom til tilsvarende tankeformer. Derfor skal dere ikke ødsle tenkningens kraft, men samle den til vern og til skarp tenkning, som går ut lik spyd og som påvirker alt. Smi altså deres tanke til Den Hellige Lanse, som kjemper for det gode, som leger sår, og som fremmer hele skaperverket!

Vil dere handle og ha fremgang, så innrett tenkningen mot det! For å gjøre det, må dere rokke ved mang en søyle som bærer gamle, nedarvede holdninger. Ofte er det et begrep som, når det misforstås, hindrer oss i å finne den rette veien. Det må tilbake til det stedet man gikk ut fra. Et utsynsglimt feller hele reisverket som han i tiårenes løp møysommelig har tømret, og etter kortere eller lengre tid i ørske går han så igjen til verket! Han må, siden det ikke finnes noen stillstand i Universet. La oss for eksempel ta vårt begrep om tid:

Tiden går! Det blir nye tider! Overalt hører man mennesker si dette, og uvilkårlig ser man i tankene for seg et bilde: Vi ser tiden gå forbi, full av forandring!

Dette bildet blir til vane, og utgjør hos mange også en fast grunn de bygger på, som de innretter all sin forskning, grubling etter. Men da varer det ikke lenge før de støter på hindringer, som står i motsetning til hverandre. Selv med godviljen til får man ikke alt til å gå ihop. Da mister de seg selv, og etterlater gap de ikke lenger kan fylle uansett hvor mye de grubler.

Så mangt et menneske innbiller seg da at man på slike steder må ty til troen som erstatning, når logisk tenkning ikke finner noe holdepunkt. Men det er feil! Mennesket skal ikke tro på ting det ikke kan begripe! Han må prøve å forstå dem; for ellers åpner han porten på vidt gap for villfarelsen, og med villfarelsen synes også alltid Sannheten mindre verdt.

En tro som ikke forstår er bare treghet, tankelatskap! Det fører ikke ånden oppover, men trykker den ned. Så hev blikket, vi skal granske, forske. Det er ikke for ingenting at trangen til det bor i oss.

Tiden! Går den virkelig? Hvorfor støter man ved denne grunntanken på hindringer når man vil tenke videre? Veldig enkelt, fordi grunntanken er feilaktig , for tiden står stille! Men vi iler den i møte! Vi stormer inn i tiden, som er evig, og i den søker vi etter Sannheten.

Tiden står stille. Den forblir den samme, i dag, i går og om tusen år! Bare formene endrer seg. Vi dykker ned i tiden, og vi øser av de opptegnelser den rommer i sitt skjød for å berike vår kunnskap i tidens samlinger! For i den har intet gått tapt, alt har blitt oppbevart. Den har ikke endret seg, for den er evig.

Også du, o menneske, er stadig vekk den samme, om du nå fremstår som yngling eller olding! Du forblir den du er! Har du ikke allerede følt det selv? Kjenner du ikke tydelig forskjell på formen og ditt «jeg»? På kroppen, som er underlagt forandringer, og deg selv, ånden, som er evig?

Dere søker Sannheten! Hva er Sannhet? Det dere i dag fortsatt føler er sant, vil dere allerede i morgen innse er feil, for så senere igjen å finne korn av Sannhet i feiltakelsene! For også åpenbaringene forandrer form. Slik kan dere fortsette med endeløs søken, men i den forandringen blir dere modnet!

Men Sannheten forblir alltid seg selv lik, den endrer seg ikke; for den er evig! Og siden den er evig, vil det aldri være mulig å fatte den med jordiske sanser, som bare kjenner de foranderlige formene!

Bli derfor åndelige! Fri fra alle jordiske tanker, og så har dere Sannheten, da vil dere være i Sannheten, da, alltid opplyst av Lysets klare stråler, vil dere bade i den; for den omgir dere på alle kanter. Dere svømmer i den, så snart dere bli åndelige.

Da trenger dere ikke lenger med møye lære vitenskap, trenger ikke å frykte feiltakelsen, for dere har allerede svar på alle spørsmål i Sannheten selv, enda mer, da har dere ikke lenger spørsmål, fordi dere uten å tenke vet alt, rommer alt, fordi ånden deres lever i det rene Lyset, i Sannheten!

Bli derfor åndelig fri! Spreng alle bånd som holder dere nede! Støter dere da på hindringer, skal dere lystig hilse dem med jubel; for de viser dere veien til frihet og til styrke! Anse dem som en gave som vil bli dere til nytte, og så vil dere overvinne dem lekende lett.

Enten blir de lagt i veien for dere for at dere skal lære av dem og utvikle dere, og på den måten skaffe dere bedre utstyr til oppturen, eller de er etterslep av gamle heftelser som dere dermed kan innløse, og som dere kan fri dere fra. I begge tilfeller bringer de dere fremover. Gå derfor freidig på, det er dere til gagn!

Det er dårskap å si at man blir rammet av skjebnen, eller av prøvelser. All strid og all lidelse er fremgang. Her får menneskene anledning til å slette skyggene av tidligere feiltrinn; for ingen av oss får ettergitt så mye som en eneste skjerv, fordi kretsløpet av evige lover som styrer også dette er urokkelige i det Universet som den skapende Farsviljen åpenbarer seg i, som dermed tilgir oss og visker ut alt det dystre.

Det minste avviket fra det måtte legge verden i grus, så klart er alt innrettet, og så viselig.

Men den som har mye å rette opp fra tidligere, må da ikke dette mennesket miste motet, vil han ikke grue seg for å gjøre opp sin skyld?

Han kan trøstig og glad gå i gang, kan være ubekymret, så snart han op priktig vil! For en utjevning kan man skape gjennom motstrømmen i en god viljes kraft, som i det åndelige – lik andre tankeformer – blir levende og et mektig våpen, i stand til å lette oss for alle mørkets byrder, alt som tynger, og å lede «Jeg’et» frem mot Lyset!

Kraften i viljen! En makt, ukjent for så mange; som en aldri sviktende magnet tiltrekker den seg de liknende kreftene, for med dem å vokse som et skred, og i forening med åndelig like makter virker den tilbake, når tilbake til utgangspunktet igjen, treffer opphavet eller snarere skaperen, og løfter denne opp til Lyset eller trykker ham dypere ned i dynn og skitt! Alt etter hva opphavsmannen selv i sin tid ville.

Den som kjenner denne konstante, alltid virkende vekselvirkningen som ligger i hele skapelsen, som blir utløst og utfolder seg med urokkelig sikkerhet, han vet å benytte den, må elske den, må frykte den! For ham vil den usynlige verden rundt ham etterhvert fylles med liv, for han føler dens virkninger med en tydelighet som fjerner enhver tvil.

Han må føle de sterke bølgene av rastløs aktivitet, som virker på ham fra det store verdensrommet, så snart han bare gir det minste akt på det, og til slutt føler han at han fungerer som brennpunkt for sterke strømninger, akkurat som et brennglass som fanger opp solstråler, samler dem i et punkt og der frembringer en kraft som gir tenning, som kan svi og ødelegge, men også være legende og livgivende, kan strømme velsignelsesrikt, som også er i stand til å tenne en luende ild!

Og slike brennglass er også dere, med evnen til å samle disse usynlige kraftstrømmene som treffer dere til en makt, til gode eller onde formål, mennesker til velsignelse eller fordervelse. Luende ild kan dere og skal dere tenne med den i sjelene, ild av begeistring for det gode, edle, til fullkommengjøringen!

Dette krever bare en viljens kraft, som i en viss forstand gjør mennesket til skapningens herre, til å fastsette dets egen tilskikkelse. Hans egen vilje gir ham undergang eller frelse! Tildeler ham lønnen eller straffen selv, med ubønnhørlig sikkerhet.

Frykt nå ikke at denne kunnskapen driver dere bort fra Skaperen, svekker den troen som har vært deres til nå. Tvert imot! Kunnskapen om disse evige lovene, som dere kan bruke, lar dere stå overfor hele skaperverket i enda dypere ærefrykt, det tvinger den som forsker til grunnen andektig ned på kne ved sin storhet!

Aldri kommer da mennesket til å ville det onde. Han griper med glede til den beste støtten han har: til kjærligheten! Kjærligheten til hele det vidunderlige skaperverket, kjærlighet til sin neste, for å føre også ham hen til Herligheten i denne nytelsen, denne styrkefølelsen.