Villfarelser

Søkende løfter så mangt et menneske blikket mot Lys og Sannhet. Hans ønske er stort, men svært ofte skorter det på alvorlig vilje! Mer enn halvparten av alle de som søker, er ikke ekte. De bringer sin egen avstengte mening. Skal de forandre bare litt av den, så avviser de mye heller alt det som er nytt for den, selv om Sannheten ligger i dette.

På denne måten må tusener synke, fordi de i floken av feilaktig overbevisning avskar bevegelsesfriheten som de trenger til å redde seg ved å kaste seg oppover.

Det fins alltid en del av de som mener at de allerede har oppfattet alt som er rett. De har ikke til hensikt, etter det de har hørt og lest, å føre en streng undersøkelse også mot seg selv.

Jeg er selvfølgelig ikke talsmann for dem!

Jeg taler heller ikke til kirker og partier, ikke til ordener, sekter og foreninger, men rett og slett i all enkelhet til mennesket selv. Det ligger meg fjernt å styrte noe bestående; for jeg bygger opp, runder av hittil uløste spørsmål, som enhver må bære i seg, så snart han bare tenker litt.

Bare en grunnbetingelse er ufravikelig for enhver lytter: alvorlig søken etter Sannhet. Han skal undersøke ordene i seg og la dem bli levende, men ikke akte på taleren. Ellers blir det ham til ingen nytte. For alle som ikke tilstreber dette, er i utgangspunktet tiden de ofrer på dette bortkastet.

Det er utrolig hvor naivt det største flertall av alle mennesker krampaktig vil forbli uvitende om hvor de kommer fra, hva de er, hvor de går hen!

Fødsel og død, de uatskillelige polene til all jordisk tilværelse, de skulle ikke utgjøre noen hemmelighet for mennesket.

Splid ligger i de anskuelsene som vil klargjøre menneskets vesenskjerne. Det er følgen av den sykelige stormannsgalskapen til jordborgerne som overlegent roser seg av at deres vesenskjerne er guddommelig!

Se på menneskene! Kan dere da finne noe guddommelig i dem? Den tåpelige påstanden måtte man betegne som gudsbespottelse, siden den betyr å rive ned det guddommelige.

Mennesket bærer ikke et grann av noe guddommelig i seg!

Den oppfatningen er utelukkende sykelig innbilskhet, som kun er basert på manglende forståelse. Hvor er det mennesket som ærlig kan si at en slik tro også ble ham til overbevisning? Den som i alvor går i seg selv, må benekte det. Han føler nøyaktig at det bare er lengsel, ønske om å bære noe guddommelig i seg, men ikke visshet! Man snakker helt riktig om en Gudsgnist som mennesket bærer i seg. Men denne Gudsgnisten er ånden! Det er ikke et stykke av guddommeligheten.

Uttrykket gnist er en helt riktig betegnelse. En gnist utvikler seg og spruter ut uten å ta med eller bære i seg noen av egenskapene til den som frembrakte den. Så også her. En Gudsgnist er ikke guddommelig selv.

Der hvor en kan finne slike feil med hensyn til opphavet til en væren, der må det føre til svikt i hele fremveksten! Har jeg bygd på feil grunn, må hele bygget begynne å vakle og rase engang.

For det er jo opphavet som gir hver enkelt fotfeste i hele tilværelsen og tilblivelsen! Den som, som vanlig er, prøver å gripe langt ut over opphavet, han griper etter det som er ufattelig for ham, og da mister han selvfølgelig ethvert grep om den helt naturlige prosessen.

Griper jeg for eksempel etter grenen på et tre, som gjennom sin jordiske beskaffenhet har samme art som mitt jordelegeme, finner jeg støtte i denne grenen og kan derfor bruke den til å svinge meg opp etter.

Men griper jeg hinsides grenen, så kan jeg ikke finne noe støttepunkt i den helt ulike beskaffenheten til luften, og … kommer derfor heller ikke oppover! Det er jo klart.

Akkurat slik er det med menneskets indre beskaffenhet, som man kaller sjel, og dens kjerne, ånd.

Vil denne ånden ha den nødvendige støtten som den trenger utav sitt opphav, så får den selvsagt ikke prøve å gripe inn i det guddommelige. Da blir det unaturlig; for det guddommelige ligger altfor langt over det, er av helt annen beskaffenhet!

Og likevel søker han i sin innbilskhet forbindelser på dette stedet som han aldri kan nå, og avbryter dermed naturlige prosesser. Som en dam senker hans feilaktige ønsker seg hemmende mellom ham og den tiltrengte krafttilførselen hans fra opphavet. Han avskjærer seg selv fra det.

Derfor bort med slike villfarelser! Først da kan menneskeånden utfolde sin fulle kraft, som han ennå i dag uaktsomt overser, og blir til det som han kan og skal være, til herre i skapningen! Men vel å merke, bare i skapelsen, han står ikke over denne.

Bare det guddommelige står over all skapelsen. –

Gud selv, opphavet til alt som er og lever, er, som allerede ordet sier, guddommelig! Mennesker ble skapt av Hans Ånd!

Ånd er Guds Vilje. Og av denne Viljen oppsto den første skapelsen. La oss holde oss til denne enkle kjensgjerning, den gir muligheten til å forstå dette bedre.

Man kan jo for sammenlikningens skyld forestille seg den egne viljen. Den er en handling, men ikke et stykke menneske, ellers måtte mennesket i tiden oppløse seg i sine mange Viljesakter. Det ville ikke blitt det aller minste igjen av ham.

Annerledes er det heller ikke med Gud! Hans Vilje skapte Paradis! Men Hans Vilje er den ånden som man betegner som den «Hellige Ånden». Og Paradiset var igjen også bare et åndens verk, ikke et stykke av den selv. I det ligger det en rangordning som går nedover. Den skapende Hellige Ånden, altså Guds levende Vilje, gikk ikke opp i skapelsen. Inn i den ga han heller ikke fra seg noen del, men han forble selv helt utenfor skapelsen. Det sier Bibelen allerede helt klart og tydelig med ordene: «Guds Ånd svevet over vannene», ikke Gud i egen person! Det er tross alt en forskjell. Mennesket bærer altså heller ikke noe av Den Hellige Ånden selv i seg, men bare av den ånden som er et av Den Hellige Åndens verk, en handling.

I stedet for nå å befatte seg med denne kjensgjerningen vil man her med all kraft allerede åpne et sprik! Tenk bare på den kjente oppfatningen om den første skapelsen, på Paradis! Det skulle absolutt være på denne jorden. Den lille menneskelige forstanden trakk dermed prosessen til nødvendige årmillioner inn i sin krets, som er snevert bundet til rom og tid, og forestiller seg sitt selv som midtpunkt og akse i hele verdensprosessen. Følgen var at han dermed uten videre mister veien til det egentlige livsutgangspunktet.

I stedet for denne klare veien, som han ikke lenger kunne overskue, måtte han finne et surrogat i sine religiøse anskuelser, hvis han ikke ville betegne seg selv om opphav til alt som er til og som lever og dermed som Gud. Dette surrogatet har han hittil funnet i uttrykket «tro»! Og siden har hele menneskeheten gått syke på grunn av ordet «tro»! Ja, enda mer, det ukjente ordet, som skulle utfylle alt det tapte, ble til den klippen som gjorde at det slo fullstendig feil!

Det er bare de som er trege som nøyer seg med tro. Troen er også det som spotterne kan forankre seg i. Og ordet «tro», feil tydet, er barrieren som i dag legger seg som en hindring for at menneskeheten kan fortsette videre på veien som fører fremover.

Troen skal ikke være en kappe som raust skjuler all tankens treghet, som senker seg som en behagelig lammende sovesyke over menneskenes ånd! Troen skal i virkeligheten bli til overbevisning. Men overbevisning krever liv, den skarpeste undersøkelse!

Der hvor det forblir et gap, en uløst gåte, der blir overbevisningen umulig. Ikke noe menneske kan derfor ha sann tro, så lenge han ennå har et åpent spørsmål.

Allerede ordet «blind tro» røper det usunne!

Levende må troen være, slik allerede Kristus engang krevde det, ellers er den til ingen nytte. Men levende betyr at den er i bevegelse, vurderer og også undersøker! Ikke sløv godtakelse av fremmede tanker. Blind tro betyr jo tydelig å ikke forstå. Men det som mennesket ikke forstår, det kan han heller ikke ha noen åndelig nytte av, for i uforstanden kan det ikke komme til liv i ham.

Men det han ikke opplever helt i seg selv, vil heller aldri bli hans eget! Og bare det egne fører ham oppad.

Og til syvende og sist kan jo ingen vandre en vei, gå fremover, når det åpner seg store sprekker langs veien. Mennesket må åndelig bli stående der hvor han ikke kommer videre med viten. Det faktum er ugjendrivelig og vel også lett forståelig. Den som altså vil komme åndelig fremover, han våkne opp!

Han kan aldri vandre sin vei til Sannhetens Lys i søvne! Heller ikke med et bind eller et slør for øynene.

Skaperen vil ha seende mennesker i sin skapelse. Men seende betyr vitende! Og til det å vite passer ingen blind tro. Treghet bare, tenkelatskap, ligger i denne, ingen storhet!

Når mennesket har fått et fortrinn i tenkeevnen, medfører det også en plikt til å utprøve!

For å unngå alt dette, har man av bekvemmelighet rett og slett forringet den store Skaperen, slik at man tillegger ham vilkårlige handlinger som bevis på Allmektigheten.

Den som vil tenke bare litt, må i dette igjen finne en stor feil. En vilkårlig handling gir mulighet til å endre bestående naturlover. Men der hvor noe slikt kan gå for seg, der mangler fullkommenhet. For der hvor det finnes fullkommenhet, kan det ikke følge noen endring. Dermed fremstiller en stor del av menneskeheten feilaktig Guds Allmakt på en slik måte at den måtte gjelde som et bevis på ufullkommenheten for den som tenke dypere. Og i dette hviler roten til mye vondskap.

Gi Gud den ære å være fullkommen! For da finner dere her nøkkelen til hele tilværelsens uløste gåter. –

Å bringe de alvorlig søkende dithen skal være min bestrebelse. Et lettelsens sukk skal gå gjennom alle Sannhetssøkernes kretser. Til slutt skal de gladelig innse at det ikke er noen hemmeligheter, ingen gap, i verdensprosessen. Og da … ser de veien til oppstigningen klart foran seg. De trenger bare å gå den. –

Mystikk har overhode ingen berettigelse i skapelsen! Det finnes ingen plass for den; for klart og uten gap skal alt ligge foran menneskeånden, helt tilbake til dens opphav. Bare det som da er over dette, vil måtte forbli enhver menneskeånds helligste lønndom. Derfor vil heller aldri noe guddommelig bli begrepet av den. Ikke med den beste vilje og den største kunnskap. Men i denne ikke-begripen av alt guddommelig ligger for mennesket den naturligste prosessen man kan tenke seg; for som kjent evner intet å overskride sammensetningen til sitt opphav. Heller ikke menneskets ånd! I en annerledes artet sammensetning ligger det alltid en grense. Og det guddommelige er av en helt annen beskaffenhet enn det åndelige, som mennesket nedstammer fra.*

Dyret, for eksempel, kan ikke bli til menneske selv med den mest fullkomne sjelelige utviklingen. Under ingen omstendigheter kan det åndelige som avføder menneskeånden, blomstre opp av dets vesenaktighet. I sammensetningen av alt vesenaktig mangler den åndelige grunntypen. Men mennesket, som er fremgått av den delen av åndelig skapelse, kan i sin tur heller aldri bli guddommelig, idet det åndelige ikke har det guddommeliges art. Menneskeånden kan vel utvikle seg til den høyeste graden av fullkommenhet, men vil likevel alltid måtte forbli åndelig. Den kan ikke nå ut over seg selv til det guddommelige. Den andre beskaffenheten danner også her naturmessig en begrensning oppad som man aldri kan slå bro over. Her har stoffligheten overhodet ikke noe å si, da den ikke rommer noe eget liv, men tjener til omslag, drevet og formet av det åndelige og det vesenaktige.

Åndens veldige område går gjennom hele skapelsen. Mennesket kan, skal og må derfor oppfatte og erkjenne den helt! Og gjennom dets viten vil han herske i det. Men herske, selv aller strengest, betyr, rett erkjent, bare å tjene! –

På ikke noe sted i hele skapelsen helt opp til det høyeste åndelige blir det avveket fra det som skjer naturlig! Allerede denne omstendighet gjør jo alt mer fortrolig for enhver. Den usunne og hemmelige skyhet, det å ville gjemme seg for så mange foreløpig ennå ukjente ting, raser da sammen av seg selv. Med naturligheten trekker frisk luftstrøm gjennom den lumre omverden av dunkle hjernespinn til disse som gjerne vil ville vekke oppsikt. Disse sykelig fantastiske skikkelser, skremmende for de svake, en hån for de sterke, virker latterlig og barnslig ynkelig for det blikket som blir klart, som til sist friskt og muntert omfatter den praktfulle naturligheten i alt som skjer, som alltid bare beveger seg i enkle rette linjer, som man tydelig kan se.

Enhetlig er det gjennomgående i strengeste regelmessighet og orden. Og det letter enhver søkende det store frie utsynet helt til punktet til hans egentlige utgang!

Til det trengs det ikke noe møysommelig utforskning og ingen fantasi. Hovedsaken er at han holder avstand til alle som i forvirret hemmelighetskremmeri vil få karrig delkunnskap til å virke større.

Alt det ligger så enkelt fremfor menneskene, at disse ofte nettopp på grunn av enkelheten ikke kommer til erkjennelse, fordi de på forhånd antar at dette store skapelsens verk måtte være så mye vanskeligere, mer innviklet.

Over dette snubler tusener med den beste vilje, retter sine øyne søkende høyt oppover og aner ikke at de ikke trenger anstrengelse, men bare rett og slett å se foran seg og se omkring seg. Da kommer de til å se at de allerede ved sin jordiske eksistens befinner seg på den rette veien, og bare trenger å gå rolig fremover! Uten hast og uten anstrengelse, men med åpent blikk, fritt, ubegrenset sinn! Mennesket må endelig lære at sann storhet bare ligger i det enkleste, mest naturlige som skjer. At denne enkelheten er storhetens forutsetning.

Slik er det i skapelsen, slik også i ham selv, som hører til skapelsen som en del av den!

Bare det å tenke og føle enkelt kan gi ham klarhet! Så enkelt som ennå barnet eier det! Rolig ettertanke vil la ham innse at i oppfattelsesevnen er enkelhet identisk med klarhet og også med naturlighet! Det ene er utenkelig uten det andre. Det er en treklang som uttrykker ett begrep! Den som tar den til grunnstein for sin søken, vil fort bryte gjennom det tåkelagt forvirrede. Alt som er kunstig oppskrudd faller da sammen i intet.

Mennesket innser at det som skjer naturlig ikke får sjaltes ut noe sted, at det ikke er avbrutt noe sted! Og i dette åpenbarer seg også Guds storhet! Den urokkelig levende, selvaktive skapende Viljen! For naturlovene er Guds jernharde lover, som ustanselig er synlig for øyet for alle mennesker, som taler inntrengende til dem, som vitner om Skaperens storhet, er av ufravikelig, unntaksløs regelmessighet! Unntaksløs! For av havrens frø kan det igjen bare komme havre, av hvete likeledes bare hvete, og så videre.

Slik er det også i denne første skapelsen, som står Skaperens fullkommenhet nærmest siden den er hans eget verk. Der er grunnlovene forankret slik at de, drevet av den levende Viljen, i den naturligste prosessen måtte medføre at den videre skapelsen oppsto, helt til sist ned til disse verdenslegemene. Bare stadig grovere, jo lenger Skapelsen i videreutviklingen fjerner seg fra opphavets fullkommenhet. –

La oss først engang se på skapelsen.

Forestill dere at alt liv i den bare bærer to arter, uansett i hvilken del det befinner seg. Den ene arten er selvbevisst, den andre er det seg selv ubevisste. Det er av største verdi å gi akt på disse forskjellighetene! Det henger sammen med «menneskets opprinnelse». Ulikhetene gir også spore til videreutviklingen, den tilsynelatende striden. Det ubevisste er bakgrunnen til alt det bevisste, men i sammensetning av helt lik art. Å bli bevisst er fremskritt og utvikling for det ubevisste, som gjennom det å være sammen med det bevisste stadig får tilskyndelser til å bli bevisst på samme måte.

Den første skapelsen selv frembrakte tre store påfølgende grunnavspaltninger som har utviklet seg nedover: Som det øverste og høyeste er det åndelige, urskapelsen, og etter dette følger det vesenaktige, som blir tettere og dermed tyngre. Til sist følger som det nederste, og fordi det har størst tetthet også det tyngste, det stoffliges store rike, som litt etter litt løste seg fra urskapelsen og sank ned! Slik ble til slutt bare det uråndelige igjen som det øverste, fordi det i sin rene art legemliggjør det letteste og lyseste. Det er det mye omtalte Paradiset, hele skaperverkets krone.

I det at det som blir tettere synker nedover berører vi allerede tyngdeloven, noe som ikke bare er forankret i det stofflige, men har virkning i hele skapelsen, som begynner ved det såkalte Paradiset og helt ned til oss.

Tyngdeloven er av så utslagsgivende betydning at alle mennesker burde hamre denne inn i seg; for det er hovedløftestangen i hele tilblivelsen og i menneskeåndens utviklingsprosess.

Jeg sa allerede at denne tyngden ikke bare gjelder for jordiske beskaffenheter, men også virker jevnt i de skaperverksdelene som jordemenneskene ikke lenger kan se og derfor ganske enkelt kaller det Hinsidige.

For å lette forståelsen må jeg også dele stoffligheten i to avdelinger. I det finstofflige og det grovstofflige. Det finstofflige er den stoffligheten som ikke kan bli synlig for det jordiske øyet, på grunn av dets andre art. Og likevel er det fortsatt stofflighet.

Det såkalte «hinsidige» må man ikke forveksle med det etterlengtede Paradiset, som er rent åndelig. Åndelig skal man altså ikke forstå som «tankemessig», men åndelig er en beskaffenhet slik også vesenaktig og stofflig er en beskaffenhet. Nå kaller man altså dette finstofflige rett og slett det Hinsidige, fordi det er hinsides den jordiske synsevnen. Men det grovstofflige er det dennesidige, alt det jordiske, som blir synlig for våre grovstofflige øyne på grunn av sin likeart.

Mennesket burde venne seg av med å anse de ting som er usynlig for ham som også ubegripelige, unaturlige. Alt er naturlig, til og med det såkalte Hinsidige, og Paradiset, som det ennå er veldig lang avstand til.

Slik nå vår grovstofflige kropp her er følsom for sine omgivelser av samme art, som han derfor kan se, høre og føle, akkurat slik er det i de skapelsesdelene med en beskaffenhet som ikke er lik vår. Det finstofflige menneske i det såkalt Hinsidige føler, hører og ser bare sin likeartet finstofflige omgivelse, det høyere åndelige mennesket kan i sin tur bare føle sin åndelige omgivelse.

Slik forekommer det at mang en jordinnbygger her og der også allerede med sin finstofflige kropp, som han jo bærer i seg, ser og hører finstoffligheten før atskillelsen fra det grovstofflige jordelegemet har funnet sted ved hans endelikt. Det er på ingen måte noe unaturlig ved dette.

Ved siden av tyngdeloven står som medvirkende i tillegg den ikke mindre verdifulle loven om det likeartede.

Jeg berørte det allerede med det at art alltid bare kan erkjenne lik art. Ordtakene «Like barn leker best» og «krake søker make» virker som hemmeligheter fralurt selve urlovene. Det svinger seg ved siden av tyngdeloven gjennom hele skapelsen.

Ved siden av de allerede nevnte ligger en tredje urlov i skapelsen: loven om vekselvirkning. Den får mennesket til å måtte høste det som det engang sådde, ubetinget. Han kan ikke høste hvete når han sådde rug, ikke kløver når han sprer tistler. Og akkurat likeens i den finstofflige verden. Han vil til sist ikke kunne høste godhet, hvis han følte hat, ikke glede, der hvor han nærte misunnelsen i seg!

De tre grunnlovene danner merkesteinene for den guddommelige Viljen! Det er bare de alene som selvvirkende fører til at en menneskeånd for lønn eller straff, i ubønnhørlig Rettferdighet! Til de grader ubestikkelig, i de mest vidunderlige, fineste nyansene, slik at selv tanken på den minste urettferdighet i den enorme verdensprosessen blir umulig.

Virket til disse enkle lovene fører hver menneskeånd akkurat dit hvor han etter sin indre innstilling også hører hen. En feiltakelse er her umulig, fordi virkningen av disse lovene bare kan bli beveget av den innerste tilstanden til et menneske, men i ethvert tilfelle også nødvendigvis blir beveget! Effekten betinger altså, som brekkstang til aktivitet, den åndelige kraften av de fornemmelser som befinner seg i mennesket! Alt annet har ingen effekt på dette. Av denne grunnen er alene bare den virkelige viljen, menneskets fornemmelse, bestemmende for det som utvikler seg for ham i den for ham usynlige verden, som han må tre inn i etter sin jordiske død.

Da hjelper ingen simulering, ikke noe selvbedrag. Han må da ubetinget høste det som han sådde i sin vilje! Til og med nøyaktig etter styrkene eller svakheten i hans vilje setter det også mer eller mindre de likeartede strømningene til de andre verdenene i bevegelse, uansett om det nå er hat, misunnelse eller kjærlighet. En helt naturlig prosess, i største enkelhet og likevel med den jernharde effekten til stålsatt Rettferdighet!

Det som alvorlig forsøker å tenke seg inn i disse hinsidige prosessene, vil innse hvilken ubestikkelig Rettferdighet som ligger i denne selvaktive virkningen, ser i dette allerede Guds ufattelige storhet. Denne trenger ikke å gripe inn, etter at han ga sin Vilje som lover, altså fullkomment, inn i skapelsen.

Den som oppadstigende kommer inn i åndens rike igjen, han er renset; for han måtte først gå gjennom den guddommelige Viljens selvaktive kvern. En annen vei fører ikke i nærheten av Gud. Og hvordan kvernen virker på menneskeånden, retter seg etter vedkommendes forutgående indre liv, dennes egne vilje. De kan velgjørende bære ham opp i de lette høyder, men på samme måte også rive ham smertefullt nedover inn i en grufull natt, ja, slepe ham med helt til den fullstendige tilintetgjørelsen. –

Tenk på at den menneskeånden som er blitt moden til reinkarnering, bærer et finstofflig hylster eller en drakt alt fra den jordiske fødselen, som han trengte i sitt gang gjennom finstoffligheten. Denne har han fortsatt i jordelivet, som bindeledd til jordlegemet. Tyngdeloven gjør altså alltid sin hovedvirkning gjeldende i den tykkeste og groveste delen. I jordelivet altså på jordlegemet. Faller dette hendøende tilbake, så blir den finstofflige kroppen fri igjen og underligger i dette øyeblikket ubeskyttet, som den nå groveste delen, denne tyngdeloven.

Når det blir sagt at ånder danner seg et legeme, så er dette sant med hensyn til det finstofflige legemet. Menneskets indre beskaffenhet, det han ønsker og det han egentlig vil, legger grunnen til dette.

Viljen rommer kraften til å forme det finstofflige. Gjennom trang til det lavere, eller etter bare jordiske nytelser, blir den finstofflige kroppen tett og dermed tung og mørk, fordi oppfyllelsen av slike ønsker ligger i det grovstofflige. Mennesket binder dermed seg selv til det grove, jordiske. Hans ønsker trekker etter seg den finstofflige kroppen, det vil si, den blir dannet så tett at han i beskaffenhet kommer den jordiske så nær som mulig, og i dette alene hviler utsikten til å kunne delta i jordiske nytelser eller lidenskaper, så snart den grovstofflige kroppen har falt bort. Den som streber etter dette, må i tyngdeloven synke.

Men det er annerledes hos de som har et sinn som hovedsaklig er rettet mot det høyere og edlere. Her vever viljen selvaktivt den finstofflige kroppen lettere og dermed også lysere, slik at den kan komme i nærheten av alt det som for disse menneskene gjelder som målet for alvorlige ønsker! Altså til lyse høyders Renhet.

Uttrykt med andre ord: Den finstofflige kroppen i jordemennesket blir gjennom menneskeåndens respektive mål samtidig utrustet slik at han kan strebe dette målet i møte etter at jordelegemet er dødd bort, uansett hvordan dette målet er. Her skaper ånden virkelig kroppen; for hans vilje bærer som åndelig værende også kraften i seg til å gjøre seg det finstofflige til nytte. Denne naturlige prosessen kan han aldri unndra seg. Den skjer med enhver viljesakt, uansett om han syns det er behagelig eller ubehagelig, Og disse formene forblir hengende ved ham, så lenge han nærer dem gjennom sin vilje og sine fornemmelser. De fremmer eller hemmer ham; alt etter arten, som er gjenstand for tyngdeloven.

Men endrer han det han vil og føler, så oppstår dermed straks nye former, mens de han hadde frem til da, som ikke lenger får noe næring fordi viljen er endret, må dø hen og brytes ned. Dermed endrer mennesket også sin skjebne.

Så snart nå jordisk forankring faller fordi jordelegemet dør hen, så synker den dermed løste finstofflige kroppen eller stiger som en kork oppover i den finstoffligheten som man kaller det Hinsidige. Nettopp tyngdeloven holder ham tilbake på det stedet som har den samme tyngden som han selv; for da kommer han ikke videre, hverken opp eller ned. Her finner han også naturbestemt all likeart eller alle likeartede; for den like arten betinger den samme tyngden, lik tyngde selvsagt lik art. Slik han nå var selv, vil han måtte lide under likesinnede eller vil kunne glede seg, til han på ny forandrer seg innvendig, og med ham hans finstofflige legeme, som under effekten av forandret vekt må føre oppad eller nedad.

Dette er ikke noe mennesket kan beklage seg over, og heller ikke trenger han å takke; for blir han oppløftet, henimot Lyset, så er det hans egen beskaffenhet som medfører det at han må bli oppløftet, styrter han ned i mørket, så er det igjen hans tilstand som tvinger ham til det.

Men alle mennesker har grunn til å prise Skaperen høyt for den fullkommenheten som ligger i virkningen til disse tre lovene. Menneskeånden blir gjennom dette gjort til den absolutt uinnskrenkede herre over den egne skjebnen! Siden det han virkelig vil, altså en uforfalskede indre tilstanden, må løfte ham eller la ham synke.

Hvis dere prøver å forestille dere virkningen riktig, enkeltvis og gripende inn i hverandre, så finner dere at lønn og straff, nåde eller også fordømmelse for hver enkelt, her ligger hårfint avmålt, alt etter ham selv. Det er den enkleste prosessen og viser redningstauet gjennom et menneskes alvorlige vilje, som aldri kan ryke, aldri svikte. Storheten til en slik enkelthet er det som med makt tvinger den erkjennende på kne fremfor Skaperens mektige opphøyethet!

I enhver hendelse, alle mine redegjørelser, støter vi alltid klart og tydelig igjen og igjen på virkningen til disse enkle lovene, som på vidunderlig vis griper inn i og forsterker hverandre, som jeg ennå må beskrive særskilt.

Kjenner mennesket dette samvirket, så har det dermed også nådd frem til stigetrinnene opp til det lyse Åndens rike, til Paradiset. Men da ser han også veien nedover inn i mørket!

Han trenger ikke engang å gå selv, men blir løftet høyt opp eller revet ned av det selvvirksomme maskineriet, akkurat slik som han innstiller dette maskineriet etter seg selv gjennom sitt indre liv.

Det blir alltid opp til hans avgjørelse hvilken vei han vil la seg bære av.

Her skal mennesket ikke la seg villede av de som spotter.

Tvil og spott er, riktig betraktet, intet annet enn uttalte ønsker. Enhver tviler, helt ubevisst for ham selv, uttaler det som han ønsker seg, og blottstiller dermed sitt indre for det forskende blikket. For også i fornektelsen, i forsvaret, ligger lett gjenkjennelig dypt skjulte ønsker. Hvilken vanskjøtsel, hvilken armod som da ofte kommer for dagen, er sørgelig eller også opprørende, fordi et menneske nettopp på denne måten ikke sjelden innvendig river seg selv lenger ned enn ethvert uvitende dyr. Man burde ha medlidenhet med disse folkene, men uten at man blir ettergivende; for ettergivenhet ville jo betydd å foretrekke treghet fremfor alvorlig undersøkelse. Den som søker alvorlig, må bli sparsommelig med ettergivenheten, ellers skader han til slutt seg selv, uten at han hjelper den andre med det.

Men jublende vil han med økende innsikt stå foran mirakelet av en slik skapelse, for bevisst å la seg svinge oppover til de lyse høydene, som han tør kalle sitt hjem!